Til toppen

Retorisk spontanitet og kontroll


Denne teksten vart fyrst publisert i . Emnet er , , sjangeren er og publikasjonsåret er .

caruso

Artikkelen drøfter forholdet mellom spontan og konvensjonell språkbruk i radio og fjernsyn utfra begrepene kairos og retorisk situasjon, og utfra en motstilling av Foucaults begrep om kontrollregimer og Merleau-Pontys begrep om instruktiv spontanitet. Det er en tese i artikkelen at talens overbevisningskraft er aller sterkest når den er ukontrollert, når den talende ikke helt vet at hun griper folk, men simpelthen bare er overbevisende.

Spontane situasjoner som fungerer overbevisende er sjeldne sammenliknet med kontrollert språkbruk som fungerer overbevisende. Det spontane gir ikke rom for refleksjon. Betydningsdannelsen skjer som et umiddelbart forhold mellom personens kroppsliggjorte retoriske evner og begivenhetene i den sosiale situasjonen, ikke som en reflektert, rasjonell prosess. Dette feltet kan kalles retorisk ‘nåværen’ (1), perioder der sansing og snakking er ett, og verken ƒframtid eller fortid påvirker det sagte. Taleren er overveldet av ord, lytterne er overveldet av taleren, og situasjonen er overstått før det blir tid til å tenke seg om. Slik retorisk nåværen er hinsides kontroll. Det blir sagt ting som bare kan sies da. Lytterne nikker i full forståelse, men vil aldri kunne fortelle hvorfor taleren gjør så sterkt inntrykk. ‘Du måtte ha vært der!’

I radio og fjernsyn er den retoriske adferden selvfølgelig ganske annerledes enn i hverdagslige ansikt til ansikt-situasjoner. Den private nåværen serverer oss hele tiden sosiale hendelser utenfor kontroll. Folk forsøker å redde disse situasjonene med konvensjonell adferd som forhåpentligvis skaper enighet. Men i radio og fjernsyn oppstår enhver retorisk situasjon som følge av konvensjoner for ordvalg og adferd. Kringkastingen er betydelig mindre kontingent og uforutsigbar enn hverdagslivet fordi språksituasjonene er determinert av den aktuelle sjangerens rammer, kanalens overordnede profil og teknologiens begrensninger på uttrykksmulighetene. Man kan nesten si at kringkasting utgjør et kunstig språk fordi den spontane, kontingente dimensjonen i språket er rensket ut.

Jeg ønsker å vise at uforstilt retorisk adferd er så godt som fraværende i samtidens kringkastingsmedier, og at dette kan forklares med behovet for tekstuell kontroll over nåværen. Journalistikkens konvensjoner kveler muligheten for uforutsigbare retoriske situasjoner. Jeg vil først drøfte de sentrale begrepene ‘spontanitet’ og ‘kontroll’ i lys av tanker fra Maurice Merleau-Ponty og Michel Foucault. og deretter anvende dem på tre tilfeller av direktesendt fjernsyns- eller radiotale. Disse eksemplene representerer ulike grader av åpenhet for nåværen. Nyhetene er fullstendig tekstlige, og taleren beherskes av sitt manuskript eller sin veldefinerte rolle. Sportskommentering står i en mellomposisjon der taleren har språklig beherskelse over hendelser han ikke kan kontrollere utviklingen av. Innringingsprogrammer er åpne for personer som er uten forståelse for konvensjonene, og innringeren kan derfor være oppslukt av den nåværende situasjonen på en komplett uforstilt måte. Dette er det nærmeste man kommer spontanitet i kringkastingen.

Kairos og spontant språk

Det er vanlig å hevde at både begrepene ‘kairos’ og Lloyd F. Bitzers ‘retoriske situasjon’ (2) refererer til forhold som krever umiddelbar språklig kløkt, og derfor er nært beslektet. Men Øivind Andersen mener det er for sterkt å hevde at den retoriske situasjonen bare er en moderne betegnelse for det antikke kairos. Det kan diskuteres om kairos overhodet er et retorisk begrep, sier han, for det finnes ikke i oppslagsbøkene som mer enn en ganske allmenn referanse til det å ta hensyn til omstendighetene, tilhørerne, sin egen person og til emnet (3). Kairos er således i utgangspunktet er generelt begrep, og betyr omtrent ‘sunn fornuft’ eller ‘adekvat situasjonsforståelse’. «Bergs gresk-danske ordbok gir blant annet følgende oversettelsesforslag for ordet kairos: det rette mål, det rette, passende tidspunkt, god leilighet (det norske ordet «høve» med tilhørende adjektiv «høvelig» er ofte brukbart); tid, tidspunkt, tidsomstendigheter, det passende sted, punkt, plass; nytte, fordel, innflytelse» (4). I gresk dagligtale er kairos altså et substantiv med både en tidslig, romlig, moralsk og pragmatisk dimensjon.

Hverken Andersen eller jeg kan nøye oss med en slik bred forståelse av kvalitetene i det umiddelbare retoriske nærværet. Andersen mener kairos må være mer normstyrt enn at det kan referere til hva som helst slags retorisk situasjon. Gjennom antikke sitater hevder han at kairos må knyttes til et utdannings- og dannelsesideal i det større samfunnet. Isokrates framhever hvor viktig det er å utvikle skjønn og kairos-bevissthet mest mulig med sikte på det praktiske og politiske livs behov. Han klager over kolleger som lirer av seg faste formler og ikke skjønner at ord må føyes sammen så de står til anledningene og resulterer i noe friskt og nytt (5). Sokrates krever at en god taler må kunne innse når det er på sin plass og når det ikke er på sin plass både å tale og tie (6). Retorikeren Alkidamas hevder at muntlig improvisasjon, tale helt og holdent orientert etter kairos, er den mest fullkomne mestring av retorikken (7). «Det levende ordet skal høve til tid og omstendigheter. I kairos ligger det alltid muligheter. Det avgjørende er hvordan en utnytter mulighetene», skriver Andersen selv (8). Den umiddelbare kløkten som blir priset av disse filosofene skal ideelt sett være pragmatisk og løsningsorientert, det vil si at normene eller konvensjonene for et framtidig mål må være tilstrekkelig nærværende i bevisstheten til den talende til å kunne styre det som blir sagt. Først da ‘høver’ ordet, først da har man utnyttet muligheten på en god måte. Kairos blir et ethosbasert uttrykk for samfunnets rådende rasjonalitet. Den beste retoriske løsningen finnes allerede som en fremtidig mulighet, det gjelder bare for retorikeren å oppdage den og fremføre den som som sitt eget. Andersens resonnement antyder dessuten at situasjoner som ikke kan sees i lys av en ideell fremtidig løsning ikke er retoriske.

Siden begrepet kairos i utgangspunktet er så åpent for betydning, kan det etter mitt syn like gjerne referere til spontane ferdigheter som ikke nødvendigvis går utover den umiddelbare nåtiden. Min fortolkning i det følgende er basert på den tydelige koblingen mellom det antikke kairos og moderne fenomenologisk språkforståelse slik den finnes i Merleau-Pontys Phenomenolog of Perception. Kairos kan benevne den retoriske effekten av det Merleau-Ponty et annet sted kaller ‘instruktiv spontanitet': når «mine egne ord overrasker meg og lærer meg hva jeg tenker» (9). Dersom taleren blir overrasket over hva han selv sier, og lytterne dessuten blir overbevist av det han sier, har det foregått en uttrykkseksplosjon som overskrider hverdagsspråket. Meningen stammer fra noe som skjer mellom de nærværende her og nå. Formålet med å dra eksistensfilosofi inn i retorikkfaget er å demonstrere at det finnes en ikke-intendert overbevisningskraft, og at den stammer fra forhold som i stor grad blir kultivert bort i tradisjonell retorikk. Merleau-Ponty beskriver først en språkbruk som ligner på den som foregår i Bitzers retoriske situasjon, det vil si at vi løser våre problemer rutinemessig ved hjelp av konvensjonelle språkbruksmønstre.

”Vi lever i en verden der tale er en institusjon. Inni oss bærer vi ferdiglagede meninger for alle disse vanlige ytringene. De vekker bare andreordens tanker i oss, og disse blir i sin tur oversatt til andre ord som ikke krever noen virkelig anstrengelse for å bli uttrykt, og heller ikke vil kreve noen anstrengelse for å bli forstått av de som hører på. Slik kan det virke som om språket, og forståelsen av språket, ikke er problematisk. Den lingvistiske og intersubjektive verden overrasker oss ikke lenger, vi skiller den ikke lenger fra verden selv, og det er inni en verden som allerede er talt og talende at vi tenker» (10).

Mens denne typen språkbruk pågår er vi ett med vårt retoriske formål i tradisjonell forstand, vi retter oss utover oss selv og situasjonen til et
normstyrt nivå.

Videre peker Merleau-Ponty på en forglemmelse som kan oppstå når vekten på den konvensjonelle språkbruken blir stor.

Vi blir uoppmerksomme på det kontingente elementet i uttrykksakter og kommunikasjon, enten det viser seg hos barnet som lærer å snakke eller hos forfatteren som sier og tenker noe for første gang, kort sagt hos alle som forvandler en viss form for stillhet til tale. Det er imidlertid klart at konstituert tale, slik den opererer i dagliglivet, forutsetter at det avgjørende skrittet i uttrykksakten allerede er tatt. Vår oppfattelse av mennesket vil forbli overfladisk så lenge vi lar være å gå tilbake til begynnelsen, så lenge vi ikke prøver å finne den opprinnelige stillheten under all skravlingen, og så lenge vi ikke beskriver den handlingen som bryter stillheten. Det talte ordet er en gest, og dets mening – en verden (11).

Det konvensjonelle meningsregisteret stikker ikke uendelig dypt, sier Merleau-Ponty. Ved å bryte en stillhet for første gang, det vil si ved å overskride en mangel på konvensjonelle retoriske fortsettelser av situasjonen, skaper gesten ny betydning. I min fortolkning har de handlingene som bryter stillheten også en iboende uskyldighet. Barnet som lærer å snakke kan vanskelig mistenkes for å ha skjulte motiver med det han sier. Det skjer en spontan fremkomst av autentisitet såvel som av ny mening.

Er autentisitet en retorisk kvalitet? Ja, for retorikk er jo ikke dømt til bare å benevne strengt formålsrasjonell adferd. Hvis publikum ikke mistenker noen framtidige motiver for talerens adferd, og heller ikke mistenker at de bivåner et dyktig skuespill, men tvert imot føler at taleren er overveldet av en sterk og velformulert forståelse av deres felles situasjon, vil de trolig være ualminnelig åpne for påvirkning. Slik kommunikasjon er overbevisende også fordi den står i kontrast til vanlig retorikk. Den minner oss om hvor mye som er ferdiglaget mening. For en kort stund ser vi et spill-levende ansikt istedenfor en maske.

Konvensjoner og kontrollert språk

Den rasjonelle retoriske adferden som ligger i Andersens forståelse av kairos og Merleau-Pontys begrep om ferdiglaget mening kan også knyttes til Bitzers forståelse av hva en retorisk situasjon krever av de medvirkende. Bitzer kaller den retoriske situasjonen et mellommenneskelig møte som inviterer til en eller annen form for passende verbal respons. Anledningen har et påtrengende problem og noen tvingende omstendigheter som krever en viss språklig adferd,, for eksempel at man ber høflig om hjelp til noe. Mer presist skriver han:

En situation er retorisk for så vidt som den har behov for og inviterer til en diskurs som er i stand til at interagere med situasjonen og dermed ændre dens virkelighed (12).

Metaforisk kan man sige at enhver situation udstikker forskrifterne for sin egen passende respons; taleren kan så læse foreskrifterne mere eller mindre præcist (13).

Bitzers ideelle taler må ha ferdigheter av logisk og resonnementsmessig art, han må ha en umiddelbar, kanskje ‘intuitiv’ forståelse av hvilken argumentasjon som passer til situasjonen, gjerne også en selvsikkerhet og pågåenhet som kan skyve ting igang. Altså hviler begrepet om retoriske situasjoner mer på kognitive evner og offensiv adferd enn på kroppslig innlevelse i noe som skjer her og nå. Skriftligheten er den fremste garanti for retorisk kontroll. Vellykket retorikk krever manuskript, eller i det minste et adferdsskjema som kan følges mer eller mindre presist. Retoriske konvensjoner er veltilpassete løsninger på vanlige problemer. «Dag efter dag, år efter år, opstår sammenlignelige situationer, situationer som foranlediger sammenlignelige responser; heraf fødes retoriske former, og en særlig terminologi, sprogbrug og stil etableres» (14). Dersom man leser opp sin på forhånd uttenkte reaksjon på det som man på forhånd vet skal skje, vil man trolig lykkes med sitt retoriske formål. Man har rensket bort faren for fiasko såvel som muligheten for autentisk adferd.

Konvensjonene innebærer at man har tilstrekkelig kontroll over seg selv til å kunne kontrollere en situasjon. Motivet for å følge et sett av konvensjoner kan være ideologisk, men stammer vel så ofte fra økonomiske forhold, fra yrkesbevissthet, fra den søte smigeren som kom etter forrige vellykkede opptreden. I journalistikken er konvensjonene så sterke at de like gjerne kan kalles kontrollregimer. Ikke bare skaper de gjensidig trygghetsfølelse, felles forståelse mellom talere og lyttere og et overblikk over sjangrene som alle finner hensiktsmessig. De blir også tvunget gjennom ved hjelp av sanksjoner. Dersom en journalist ikke behersker seg, men plutselig begynner å bruke seksuelle adjektiver på en kvinnelig gjest, er han garantert å få problemer. I yrkeslivet finnes det mange retoriske kontrollregimer der straffen for å bryte de underforståtte reglene gjennom spontan adferd er streng, tenk bare på leger, advokater og politikere. Jo sterkere et regime er, jo mindre personlig ansvar har taleren for det han sier. Konvensjonene har blitt en språklig infrastruktur innenfor en sosial gruppe eller et overordnet episteme. Hos de dyktigste ligger regimet inkarnert i kroppen og blir iverksatt uten gjennomtenkning. Man forbigår automatisk det potensialet som ligger i den nåværende, kontingente situasjonen.

I forordet til The Order of Things beskriver Michel Foucault vitenskapelige regimer på en måte som passer perfekt også for journalistiske regimer:

Jeg skulle likt å vite om ikke de subjektene som er ansvarlige for vitenskapelige diskurser er determinert både i sine situasjoner, sine funksjoner, sine perseptuelle kapasiteter og sine praktiske muligheter av forhold som dominerer og endatil overvelder dem. Kort sagt, istedenfor å utforske vitenskapelige diskurser fra standpunktet til de individene som taler, eller fra det standpunktet som ligger i de formelle strukturene i det de sier, forsøkte jeg å utforske dem fra det standpunktet som finnes i de reglene som kommer til uttrykk i selve eksistensen av slik diskurs (15).

Regimet er så dominerende at den enkelte personens situasjonsforståelse ikke blir anerkjent som en betvdningsskapende faktor. Noen sider senere forsterker Foucault påstandene til å gjelde hele samfunnet:

De fundamentale kodene i en kultur – de som styrer dens språk, dens perseptuelle skjema, dens utvekslinger, dens teknikker, dens verdier og hierarkiene i dens praksiser – etablerer for hvert menneske, helt fra begynnelsen av, de empiriske ordener som de vil forholde seg til og føle seg hjemme i (16).

Ifølge Foucault er hele vår forståelse av verden ordnet i sett av konvensjoner. Han skrev The Order of Things i sterk opposisjon til det han mente var romantisk subjektivisme hos sin tidligere læremester Merleau-Ponty. Istedenfor å hente metaforene for språklighet fra det muntlige, henter Foucault dem i likhet med Bitzer fra det skriftlige. Verden blir oppfattet som en tekst, og den grundigste lesningen av situasjonens kode gir størst retorisk makt over de andre leserne. I en slik oppfattelse av språket er det klart at instruktiv spontanitet får dårlige kår.

Nåveren blir borte

Konvensjoner og kontrollregimer fungerer enda mer rigid i språksituasjoner formidlet gjennom radio og fjernsyn enn i livet forøvrig. Men det er ingenting i min diskusjon til nå som per definisjon utelukker spontanitet fra radio og fjernsyn. Hvorfor er det likevel rimelig å hevde at den er fraværende i journalistisk praksis? Medienes adferd er preget av seder og skikker som er blitt vurdert som funksjonelle, og retorikken har mye større sjanse for å bli vellykket, men mye mindre sjanse for å bli autentisk. Spontaniteten er hovedsakelig knyttet til tekniske feil, misforståelser mellom journalist og intervjuobjekt og pinlig taushet – situasjoner der man har mistet kontrollen. Slike situasjoner gir sjelden gode muligheter for overbevisende tale, men gir rikelige muligheter for dårlig radio. Journalistikken hviler så tungt i konvensjoner for retorisk adferd at bare svært uprofesjonelle journalister overskrider dem, og da går det som regel galt.

Ikke bare blir språkbruken strammet inn av journalistiske ambisjoner og opportunisme, den blir kanalisert inn i et teknologisk system av materielle og absolutte begrensninger (17). Mental kontroll over adferden blir supplert med materiell kontroll over selve kommunikasjonssituasjonen. Det inngrepet som er mest avgjørende for min drøftelse av spontanitet er at teknologien for alle praktiske formål gjør det umulig å oppfatte nåværen.

Stig Hjarvard beskriver tidsligheten i kringkastingen slik:

TV-mediet adskiller sig fra andre massemedier (med delvis undtagelse af radioen) med dets særlige ‘Immediacy’-effekt, dets øjeblikkelige nærvær. Det er som om, TV altid er en ‘live’-udsendelse, hvor programproduktion, transmission og reception foregår på samme tid (18).

Journalister og produsenter vet selvsagt hva som er programmets tidslige identitet, men uavhengig av om sendingen er direkte eller i opptak vil den nesten alltid virke direkte for lytterne. Alt som ikke er brutt opp av tydelig montasjebruk vil oppfattes som direktesending. Dette vil gjelde selv for et arkivopptak fra 1979 som alle kan høre er gammelt. Vi lever jo livene våre på direkten, og det er en krevende intellektuell abstraksjon å flytte talen 21 år bakover i tid, men ingen sak å høre det hele som nåværende. Lytterne vet ofte ikke om det de opplever er fortid eller nåtid, sannferdig eller skuespill, og en rekke sjangre har derfor utviklet seg slik at den faktiske tidsligheten ikke spiller noen rolle for forståelsen av programmet. Lytternes tidsforståelse blir dermed også et spørsmål om konvensjoner. Dersom produsentene ønsker ‘direktefølelse’ gir han programmet preg av aktualitet, og lar være å etterlate hørbare spor av redigeringen i opptaket, eller han lar det hele faktisk gå direkte. Dersom han vil skape inntrykk av ‘opptak’ skifter han brutalt mellom en rekke lydkilder, noe som like gjerne kan gjøres på direkten.

Den viktigste følgen av denne tidslige kompleksiteten er imidlertid at det alltid er usikkert hva man hører. Er dette en autentisk situasjon eller et dyktig skuespill? Kanskje er det et skuespill på direkten, kanskje en autentisk situasjon i opptak. Det er umulig å vite. Muligheten for å bli grepet av det spontane forfaller til et valg. Istedenfor at lytteren blir overveldet av en ukonvensjonell fortsettelse av situasjonen, og dermed får en erfaring av instruktiv spontanitet, vil han spørre seg: Er dette virkelig? Hva skal jeg tro? Den spontane erfaringen av autentisitet forvitrer når man alltid mistenker at spillereglene ikke har brutt sammen, men at det man hører blir spilt som spontant.

Denne grunnleggende tvilen dominerer likevel ikke lyttingen, for da ville det jo bli uutholdelig krevende å høre på. Usikkerheten blir overvunnet ved at lytterne investerer tillit i det de hører. Man står oftere i et emosjonelt forhold til radiostemmer enn i et reflektert, saksorientert forhold. Man blir sjarmert av klønete ungdommer, rørt til tårer av gråtende kvinner, og sjokkert til margen av grusomme øyenvitneskildringer fra krigen. Det er faktisk svært enkelt å investere tillit i radio- og fjernsynsadferd, for i motsetning til de abstrakte skriftmediene er de elektroniske mediene grunnleggende preget av stemmer, ansikter, kropper og personligheter. Som følge av radioens materielle beskaffenhet blir all lingvistisk mening snakket. Radioen preges av en konstant ethosappell som produsentene kan dempe eller utnytte alt etter formålet. For de aller fleste vanlige lyttere er denne muntligheten tilstrekkelig til at den grunnleggende tvilen blir glemt. I radio og fjernsyn er det altså en teknologisk avstand mellom talere og lyttere som visker ut lytternes evne til å vite sikkert hva som skjer, og samtidig en kroppslig nærhet mellom dem som appellerer til å gjenskape sikkerheten i form av tillit til de talendes adferd. Det er altså mulig å erfare en viss grad av instruktiv spontanitet i radio, selv om den nødvendigvis må foregå innenfor gitte materielle rammer, og ikke vil oppstå for de lytterne som er dårlig motivert for den.

De tre opptakene jeg vil analysere er utvalgt for å illustrere hovedtrekkene i mine teoretiske påstander. De har en bevegelse fra minimal til maksimal grad av spontanitet og nåværen, og fra maksimal til minimal tekstuell kontroll. Jeg vil understreke at siden lyttingen til radioopptak er preget av hvilken holdning man skjenker dem, er det ikke sikkert at leseren vil finne eksemplene troverdige som illustrasjon på mine poenger (19).

Når manuskriptet har kontrollen

Nyheter skal være objektive. Nyhetsopplesning er kanskje den sjangeren som minst av alle er mottakelig for spontanitet. Fordi journalistene følger sin rolleinstruksjon i pinlig detalj er sjansen liten for ny mening eller retorisk uskyldighet.

I nyhetsopplesningen finnes det detaljerte regler for hvordan man skal bruke stemmen for at informasjonen skal være nøytral, men engasjerende, hvordan man skal formulere setninger, hvordan ulike innholdselement som for eksempel fakta versus synspunkter skal presenteres, hvordan intervjuobjekter skal behandles, etc. Ikke minst finnes det et stort kompleks av underforståtte regler for hva som er forbudt. Nyhetsopplesning hviler på et sett av adferdsregler som er konstitutive (20), det vil si at adferden ikke kunne ha funnet sted uten disse reglene. Ingen ville noensinne snakket slik nyhetsjournalister gjør dersom det ikke var for deres spesifikke retoriske oppdrag. På en måte er alt arbeidet gjort før sendingen, da skal man bare lese opp sine meldinger om aktuelle hendelser. Idealet er således minimal improvisasjon. Nyhetsopplesning er et rollespill som har til formål å gjøre innholdet fremtredende på bekostning av aktørene. A holde seg i skinnet er den fremste dyd.

Utslippene av klimagassen C02 steg i 1997 med en prosent, mot åtte prosent året før. Det viser tall fra Statistisk Sentralbyrå. Veksten i C02-utslippene avtok fordi det i 1997 var mindre bruk av fyringsolje. Lavere bruk av olje til oppvarming skyldes billigere strøm priser og en mildere vinter i 1997 enn [… ] i forhold til året før (21).

En ung kvinnelig nyhetsoppleser forteller at utslippene av klimagasser i Norge relativt sett har sunket. Talen er åpenbart forankret i manuskriptet, ja kvinnen følger sin tekst slavisk. Nølingen mot slutten oppstår fordi hun holder på å lese feil. Her kan man i et kort sekund høre at også denne sjangeren er kontingent, hver lille brist i stemmen og hvert host er et brudd med konvensjonen. Hennes tale er så stiv, upersonlig, tørr og kjønnsløs som hun kan klare. Talen skal være perfekt etter skriftlige idealer. Slik opplesning er det nærmeste man kommer ‘tekst’ i direktesendinger. Svært lite av betydningen forsvinner ved at talen skrives ned, for den blir jo i utgangspunktet lest opp. Her finnes det ingen omgivelse, hun snakker i et studio som er lydtett og fullstendig stille, hun er så og si ute av verden. Sonja Holtermann har ingen motivasjon om selv å bli hørt, hun vil at det sagte skal framstå som om ingen ytrer det, som om det bare er slik at utslippene av klimagasser til atmosfæren har sunket. De enkelte oppleserne er bare en liten funksjonell del av en sjanger som hviler på en gigantisk infrastruktur av redaksjoner, nyhetsbyråer, satelitt-linker, etc.

Slik nyhetssjangeren fungerer på TV blir det hele tiden sluppet til situasjoner som utspiller seg her og nå. Nyhetene er i stadig større grad tilstede der ting skjer, for eksempel ‘direkte fra Stortinget’ og ‘direkte fra ulykkesstedet’. Slik sett er oppsøkende journalistikk mindre tid- og stedløs enn opplesning. Men den eventuelle spontaniteten og uforutsigbarheten blir likevel opphevet gjennom konvensjoner. Mens det ser ut som hun ser oss rett inn i øynene leser TV-reporteren slavisk opp fra en teleprompter. På tross av at hun står midt oppi en dramatisk hendelse tenker hun bare på hvordan det hun opplever best kan tilpasses sjangerkravene. De som var midt oppi den aktuelle situasjonen kjenner seg ofte ikke igjen når hendelsene blir presentert. Selv de mest dramatiske nyheter inngår bare som ett blant mange løsrevne elementer i det større nyhetssystemet. Sjelden blir noe presentert fordi det er bemerkelsesverdig i sin egen rett, men fordi det har blitt funnet nyhetsverdig etter en brutal tilpassingsprosesss.

Hvorfor er behovet for tekstuell kontroll så stort i denne sjangeren? Jo, fordi det alltid er de fremtidige resultatene av nyhetspresentasjonen som motiverer den, ikke en mest mulig fullstendig og uberørt overføring av det som skjer. Journalisten har et profesjonelt nærvær som er ment å øke kanalens troverdighet. Paradoksalt nok er innholdet i nyhetene alltid mindre viktig enn at man følger konvensjonene for hvordan det skal presenteres. Bortsett fra i noen få sensasjonelle tilfeller hvert år, når det oppstår hendelser som er så sterke at redaktøren bare kan la mikrofonen og kameraet stå der og fange opp det hele, er presentasjonen overlesset av faste virkemidler. Disse mønstrene stammer fra bekymring over fallende lytteroppslutning, faren for kritikk for uprofesjonalitet fra de andre nyhetsinstitusjonene, og sanksjoner som kan iverksettes av mektige mennesker og organisasjoner. Dersom stoffet blir presentert så strømlinjeformet at ingen nyhetsorganisasjon er mer skyldig eller dyktig enn noen annen, kan alle føle seg trygge. I dette perspektivet blir nyhetene den sjangeren som i størst grad kanaliserer det spontane inn i konvensjoner.

Når hendelsene rammer ordene

Sammenlignet med nyheter er adferden i sportsoverføringer mer lik dagliglivets tale- og reaksjonsmønstre. Her finnes det et uavhengig objekt for talen, nemlig den kontinuerlige overføringen av lyd fra arenaen (22). Selv om også kommentatorer sitter i et stille og beskyttet studio, vil det som skjer akkurat nå, rett framfor øynene deres, sette premissene for det de sier. Den virkeligheten lytterne er motivert for å få vite om finnes som et lett identifiserbart område med lett identifiserbare handlinger og aktører involvert. Det er ikke snakk om en kjede av velformulerte, men kontekstløse rapporter, men en situasjon som er ubrutt og gjerne strekker seg over mange timer. Både kommentatorer og lyttere lever seg inn i det som foregår på banen, og dersom de holder med en av partene har de dessuten et personlig og emosjonelt forhold til det hele. Mitt eksempel er en landskamp i fotball på hjemmebane, og kommentatorene holder selvsagt med Norge.

– Så er det Norge med ballen. Tore André Flo noen meter inne på halvdelen. Det er Riset […] overtar. Han spiller fram mot Østenstad som er nede på kortlinja og får lagt inn. Og der er Flo, og nå blir det mål! Der scorer Tore André Flo endelig! Har hatt mange sjanser, og det var han glad for!
– Ja, det var viktig at Tore André fikk satt den. Men all honnør til Egil Østenstad i den situasjonen der. Han stikker i bakrommet på høyresida, får en nydelig pasning, tar seg tid til å løfte hodet, sikte inn i feltet, og serverer en nesten ferdig scora ball på hodet til Tore André Flo.
– Ja, header ned i bakken, mellom beina på keeper Hussein al Sadik. Og dermed altså fem – null (23).

Den første kommentatoren beskriver kort og presist hva som foregår. Plutselig stiger stemmeleiet hans, forventningen kan tydelig høres. «Nå blir det mål!», konstaterer han på kommentatorens karakteristiske halvropende måte. Så analyserer de umiddelbart scoringen, vurderer prstasjonene til de involverte og gir æren til den spilleren som gjorde forarbeidet. Dialogen deres er preget av selvsikkerhet. Ikke bare er de dyktige til å sette ord på det de ser, det høres også ut som de forventer mål på norsk side. Norge leder jo 4-0 fra før.

Bitzers oppfattelse av retoriske situasjoner passer godt her. «Vi er nødt til at forstå at den enkelte diskurs opstår fordi nogle bestemte forhold eller en bestemt situation inbyder til at der siges noget», skriver han. Han bruker adferden til et folkeslag i Stillehavet som eksempel. Kanofiskerne på Trobriandøyene koordinerer sin fangst med korte treffende utrop til hverandre. ‘Hal inn!’, ‘La gå!’, ‘Drei mer rundt!’, ‘Løft nettet!’, ‘Nå!’. Hver ytring er essensielt bundet til situasjonens omgivelse og til fangstens formål. Strukturen i det språklige materialet er uløselig blandet med og avhengig av den aktiviteten som ytringene er innleiret i, og som de hjelper til å endre (24).

Kommentatorene i mitt eksempel medvirker rett nok ikke til å endre virkeligheten på banen, men talen deres er et resultat av hva situasjonen inviterer dem til å si. Ikke bare beskrivelsen av spillet, men også analysene og vurderingene er rotfestet i et retorisk oppdrag som går ut på å følge opp det som faktisk skjer. Dette er en improvisasjon som består i at man finner frem konvensjonelle vendinger som er lette å ta til, for ellers ville det blitt helt umulig å følge spillet. De er derfor i likhet med nyhetsjournalistene underlagt et kontrollregime. Her stammer det ikke fra institusjonens opparbeidede autoritet, men fra saksforholdene slik spillet definerer deres utvikling. Det høyeste mål er en engasjerende, rettferdig og presis gjengivelse av spillet. Vel utført kommentering er i likhet med Bitzers eksempel ytterst realitetsorientert og klart lokalisert i tid og sted. På dette punktet er talen orientert etter logos, om enn på en annen måte enn nyhetene. Den felles sannheten om kampen, representert gjennom lydsporet som fylles av jubel eller buing alt etter hva som skjer, fungerer som kontrollregime og fasit for løsningen av den retoriske oppgaven. Selv om jeg påstår at kommentering først og fremst hviler på logos, er det klart at mye av identifikasjonen mellom talerne og lytterne oppstår gjennom en felles erfaring av pathos. Avhengig av om favorittlaget spiller godt eller dårlig vil kommentatorene kunne oppildne lytterne til å bli begeistrede, imponerte, irriterte, skuffede, utålmodige, ja i verste fall hatefulle.

Merleau-Pontys ‘instruktive spontanitet’, eller ‘kairos’ i min spekulative forandring av begrepet, er nesten tilstede i denne sjangeren. Talen foregår i et sterkt engasjert nåværen, mange lyttere har så stor nysgjerrighet at de skjenker total tillit til beskrivelsene og vurderingene, og kommentatorene blir titt og ofte overrasket over sin egen spontane veltalenhet. Men dette er jo kommenteringens fremste regelverk, det er slik denne sjangeren alltid arter seg! Man må ta minst ett skritt til før man nærmer seg retorisk uskyldighet eller ny mening. Under et turnstevne en gang på 80-tallet beskrev en mannlig kommentator de unge jentenes spenstige sprang på skranken i utillatelige ordelag, og ble herostratisk berømt for en bemerkning som gikk omtrent slik: «Den som bare var en skranke!» Hvordan man enn skal kategorisere en slik kommentar, er det klart at den peker mot et personlig engasjement som de mer profesjonelle kommentatorene aldri forårsaker nettopp fordi de er så profesjonelle. Nå nærmer vi oss den mangelen på selvbevissthet som særpreger retorisk nåværen.

Når regimet blir brutt

I mine to første eksempler er personligheten til de involverte ganske underordnet. Selv om både nyhets- og sportsjournalister bygger opp en personlig profil og blir mer verdifulle på arbeidsmarkedet som følge av det, har deres retoriske oppdrag svært lite med deres eget intellektuelle og følelsesmessige liv å gjøre. Både på fjernsyn og i radio er det riktignok mange sjangre som baserer seg på at programlederne er kjendiser med så stor egentyngde at de bare trenger å være seg selv. Men også i disse situasjonene er det åpenbart snakk om en jobb. Mens journalistene spiller en rolle helt løsrevet fra identiteten sin, spiller kjendisprogramlederne på noen få innstuderte aspekter av identiteten sin. De kontrollerer i høyeste grad presentasjonen av seg selv, og er derfor liksom-spontane og liksom selvutleverende.

Er det overhodet mulig å være fullstendig uforstilt på radio eller i fjernsyn? Dersom det skal skje, må den aktuelle personligheten bryte gjennom de materielle og konvensjonelle begrensningene på en måte som faktisk er spontan. Det betyr at den medvirkende må samtale uten i det hele tatt å kjenne konvensjonene for samtalen, og gjøre det med en slik smittende overbevisning at lytterne glemmer sin iboende mistenksomhet. Mens de til vanlig feste lit til sjangerens trygge rammeverk vil de i dette tilfellet feste lit til noe som virker fullstendig oppriktig fordi det er så helt i utakt med det som forventes.

Mitt siste eksempel er en liten samtale mellom to rutinerte programledere i innringingsprogrammet «Telefontrall» og en gammel dame som aldri før har snakket i radio. Slike samtaler foregår nesten alltid på programledernes premisser. Innringer Astrid Solberg er en eldre dame fra Midt-Norge, hun har meldt seg på i en uhøytidlig konkurranse der det gjelder å gjette hvilken sang det tales om, og helst kunne synge den. Dersom man ikke vet svaret, kan man synge en selvvalgt sang og få 100 kr for hvert ord som også finnes i den aktuelle sanggåten. Selvsagt blir hver innringer møtt med koselige spørsmål om dagliglivet deres. Mangelen på reell interesse fra programledernes side gjør at slike samtaler oftest blir rituelle og kjedelige. Uten å ha noen plan om det er Astrid Solberg fullstendig ærlig. Hun forskjønner ikke det hun blir spurt om, men legger det frem i all sin hverdagslighet. I lys av innringingssjangerens konvensjoner fremstår hun som naiv og bondsk, men dette inntrykket er en funksjon av sjangeren. En umotivert lytter vil trolig oppfatte eksempelet nedenfor som et typisk tilfelle av tomt prat, men jeg mener samtalen overskrider rutinene på en måte som gjør at man sitter igjen med inntrykket av å ha hørt et menneske slik det virkelig er. Istedenfor at kontrollregimet former nok en rolle, blir det retoriske spillet forsiktig brutt, og vi tas med på en direkteoverføring fra noen intense minutter i en alvorlig eldre dames liv i et lite hus i Løten skogbygd like før nyttår i 1979.

– Jaha, det er vel bare å fortsette her, tenker jeg. Riing! Ja, hallo jada, det er Telefontrall.
– Hallo!
– Ja det er telefontrall, hvem snakker vi med?
– Det er Astrid Solberg.
– Astrid Solberg.
– Ja.
– Jaha, og du bor hvor?
– I Løten skogbygd.
– Å langt inni de dype …
– Langt oppi skogen!
– Langt inni de dype skoger.
– Jaha.
– Javel.
– Akkurat.
– Er det mye snø der idag da?
– Jaha.
– Det er det?
– Det er det.
– Og der driver du kanskje et lite småbruk, eller?
– Vi hadde småbruk, men vi har solgt det til hyttetomter.
– Har du det, ja.
– Ja.
– Og har det vært mange gjester der oppe nå i jula da?
– Ikke så mange.
– Ikke det?
– Nei. En to tre hytter har det vel…
– Men det ligger inni skogen, ikke oppå fjellet liksom?
– Helt inni skogen uten naboer.
– Jaha. Så dette er… Det må være tydlig at det må være et fiskevann i nærheten da, siden det…?
– Ja det er like ved Rokosjøen.
– Jaha, så der kan du ta virkelig storfisk der altså?
– Nei, det er gjedde og abbor og mort. He, he.
– Jaha, men det er ålreit, det er ålreit fisk det.
– Jaha, bevares vel.
– Du spiser´n selv?
– Jaha.
– Du gjør det.
– Hele året!
– Hele året.
– Ja.
– Ja. Nå skal du høre det, Astrid Solberg, at vi har en oppgave her vi.
-Ja.
– Har du hørt…
– Jeg har hørt den.
– Du har hørt den. Har du noen peiling på hvilken …
– Neida!
– Ikke det.
– Det har jeg itte!
– Men da skal du bare ta en annen sang for oss, så skal vi se om du kanskje kan komme borti to av ordene som står igjen.
– Ja, jeg får gjøre det. Jeg har litt rusk på sangstemma idag, men.
– Ja, det går bra.
– Jeg får synge så godt jeg kan. Syng kun i din ungdoms vår, i din lyse sommer. Sangen frem fra hjertet går og til hjertet kommer. Engang dine ungdomskvad, vil når høsten kommer glad, tone deg i møte, tone deg i møte.
– Takk skal du ha. Nå skal vi høre hva dommeren sier.
– Jeg trodde, Astrid Solberg, at jeg fortsatt var i julestemning og gavmild jeg, men nå må jeg nok stoppe. Nå må jeg nok stoppe.
– Nå må vi stoppe. Det er ikke noe å gjøre med det.
– Neida.
– Takk skal du ha.
– Jo, takk for samtalen.
– Det var en veldig fin sang!
– Ja, morn igjen.
– Morn! (25)

Etter å ha lest denne dialogen virker det innlysende at Astrid Solbergs adferd også er konvensjonsskapt. Hun snakker innenfor de gamle bondekoners forståelsesramme, og selv om hun kan virke original på radioen er hun sikkert identisk med de andre fruene på lørdagsbasaren. Men dersom man hører henne synge, er det tydelig at Astrid Solberg kaster seg ut i nåværet uten sikkerhetsnett. Med dirrende stemme frem- fører hun «Syng kun i din ungdoms vår, i din lyse sommer». Det kunne vært latterlig, men hennes uskyldige sårbarhet gir lytterne en dyp følelse av noe uforstilt. Astrid Solberg tar en enorm risiko ved å delta i landsdekkende radio med så lite selvbevissthet. Men hva har fru Solberg å tape på ikke å forstå konvensjonene? Hun kan ikke bli utsatt for sanksjoner slik som journalistene. Mens de profesjonelle spiller sine roller ifølge konstitutive regler som gjør at sjangeren ville sluttet å eksistere dersom reglene ikke ble fulgt, følger Astrid Solbergs adferd regulative regler (26). Hennes hverdagsliv er ikke muliggjort av et språklig regime, det skrangler og går uten å holdes på plass av spesifikke retoriske strategier, og blir i det høyeste strammet opp av den rådende folkeskikken på Løten. Når hun synger modig til de tusen hjem har hun etter mitt syn brutt også med sine hverdagslige omgangsformer. Hun investerer en langt større verdi i sin opptreden enn selv den mest garvede nyhetsjournalist, nemlig oppfattelsen av henne selv som person. Dette forstår lytterne, og ved innsatsen alene er hun nesten garantert å komme heldig ut. Hvilke profesjonelle mediefolk ville vel ha tatt en slik sjanse? Poenget er nettopp at Astrid Solberg ikke tar en sjanse. Hun legger sin skjebne uavkortet i nåværen, og vinner alt bortsett fra konkurransen.

Det er nærliggende å kritisere mitt resonnement for ikke å handle om retorikk, for i tradisjonell forstand handler retorikk om å formulere seg mest mulig hensiktsmessig i forhold til et fremtidig mål. Astrid Solbergs overbevisningskraft blir jo ikke brukt til noe. Uskyld inngir tillit, men den uskyldige har ingen agenda som hun har valgt akkurat denne fremgangsmåten for å fremme. Den spontane formen for troverdighet fungerer sterkere jo mindre målrettet intensjonene er. Dette eksempelet handler ikke om retorikk i pragmatisk forstand, men om en situasjonsbestemt overbevisningskraft som blir borte fordi journalistikken i stadig sterkere grad blir kontrollert av konvensjoner.

Medienes maskerade

Jeg argumenterer for en tanke om at ikke alt som blir sagt av mennesker behøver å være konvensjonelt og planmessig. I mange forskeres vokabular er dette ‘essensialisme’, en naiv tro på at det finnes en mulighet for noe i vår adferd som ikke er sosialt determinert. I motsetning til dette er den rådende sosiologiske og retoriske tankegangen omkring språklig adferd relativistisk. All språklig adferd er basert på å spille den rollen som passer til situasjonen. Erving Goffmans teatermetafor har inntatt hver minste krok av det språklige samværet. Det finnes ingen personlig kjerne inni kraniet, bare en ytterst mangesidig identitet.

Anders Johansen hevder at i fjernsynets tidsalder er det slik at jo mindre man gir inntiykk av å forsøke å framstå som noe, jo mer framstår man som seg selv; som en ekte og sann personlighet. «Reagans særlige begavelse består i at han er så flink til å spille at han ikke spiller. Han vet at ethvert markant uttrykk ville gitt inntrykk av spill, og ødelagt hele spillet for ham» (27). Bevisstheten om at publikum vet om konvensjonene for hvordan man liksom er ærlig og oppriktig gjør at de kan overskrides ved ikke å spilles ut. Man er seg selv, man er ikke en retorisk nikkedukke. Dette har ifølge Johansen ført til en retorisk strategi som tilsynelatende er anti-retorisk: «Jo mindre uttrykket er fastlagt på forhånd som konvensjon, desto mer verdifullt er det. Det vil si: Jo mindre det minner om et standardisert, allment forståelig språktegn, desto bedre. Kort sagt: jo mindre kommunikativt, desto sannere» (28). Konvensjonene for hva som fungerer oppriktig eller autentisk er relative, de forandrer seg med retning ‘bort fra’ og blir ‘mindre enn’ det som til enhver tid er konvensjonen. Johansen mener det er umulig å tenke seg mennesker på radio eller fjernsyn som ikke spiller. Spillet kan ikke brytes, reglene kan ikke overskrides.

I denne relativistiske tankegangen blir selv det å bryte konvensjonene oppfattet som konvensjonell adferd. Samme hva som blir gjort, kan det forklares utifrå det fundamentale foucaultske skjemaet for hvordan språket kontrollerer vår adferd, og gjør oss til subjektfunksjoner i den aktuelle diskursen. Det finnes ingenting annet innenfor eller utenfor den sist oppdagete konvensjonen enn en ennå uoppdaget konvensjon. James Lastra sier at det finnes historiske regler for det autentiske, og mener at både måten vårt hverdagsliv og vår erfaring av medieprodukter foregår på er grunnleggende konvensjonell: «Vi trenger ikke å gi slipp på det originale eller det autentiske, men vi må anerkjenne at også disse erfaringene og verdiene er et produkt av historisk definerte omstendigheter. Fremkomsten av dem følger i likhet med fremkomsten av representasjoner av disse fenomenene visse regler» (29). Det ekte kan således bare være ekte innenfor et språklig og historisk regelsystem, mener Lastra.

Utifrå Merleau-Pontys tanke om ferdiglaget mening og instruktiv spontanitet som to ulike nivåer av språklighet, virker det rimelig å antyde at både Johansen og Lastra legger så stor vekt på det ferdiglagde at de gjør seg skyldige i å teoretisere bort det spontane. Det kontingente aspektet ved språkbruken glir inn i området for utdaterte, om enn sjarmerende tanker om språket. I radio og fjernsyn gjør den teknologiske avstanden mellom talere og lyttere at kommunikasjonen blir relativ til den enkeltes holdninger, og mistenksomhet blir spontanitetens faste kumpan. Tilstandene i medieretorikken har begynt å dominere vår forståelse av den språklige adferden overhodet. Mediene kultiverer en maskerade som gjør det stadig vanskeligere å tro at folk kan vise fram sitt rette ansikt.

Noter:

2. Se Bitzer (1997).
3. Andersen (1997), side 21.
4. Andersen (1997), side 22.
5. Andersen (1997), side 22.
6. Andersen (1997), side 23.
7. Andersen (1997), side 23.
8. Andersen (1995), side 23.
9. Merleau-Ponty (1998), side 88. Når ikke annet er angitt er oversettelsene gjort av artikkelforfatteren.
10. Merleau-Ponty (1992), side 184.
11. Merleau-Ponty (1992), side 184.
12. Bitzer (1997), side 12.
13. Bitzer (1997), side 15.
14. Bitzer (1997), side 17.
15. Foucault (1994), side xiv.
16. Foucault (1994), side xx.
17. Se Nyre (1997; 1998) for fenomenologiske perspektiver på det materielles rolle i kringkastingen.
18. Hjarvard (1994), side 22.
19. Jeg oppfordrer leseren til å lytte til eksemplene på www.syvmil.dk/rhetorica/lyd.Temporaliteten og det personlige nærværet som preger radio kommer langt sterkere til uttrykk i den lydlige versjonen.
20. Searle (1980).
21. Utdrag fra opplesningen av NRK Dagsnytt, 19. mars 1998. Innslaget varer i 26 sekunder. Teksten blir lest av nyhetsjournalist Sonja Holtermann.
22. Den materielle forskjellen mellom radio og fjernsyn er betydningsfull for språket i sportsoverføringer. Radioreportere må jo gjenfortelle nesten alt som skjer, mens fjernsynet viser det frem. Fjernsynsreportere får dermed en ganske annen jobb enn radioreportere. Her vil jeg bare diskutere radiooverføring.
23. Utdrag fra NRKs overføring av kampen Norge – Saudi-Arabia på Molde stadion, 27. mai 1998. Innslaget varer i 48 sekunder. Dialogen blir ført av kommentatorene Arve Fuglum og Vidar Davidsen.
24. Bitzer (1997), side 11.
25. Utdraget er fra NRK-programmet Telefontrall, sendt 28. desember 1979. Innslaget varer i 2 min. 07 sek. Samtalen foregår mellom innringer Astrid Solberg, programleder Svein Byhring og dommer Erik Hansen. Solbergs personlighet blir nesten borte i overgangen fra lyd til tekst.
26. Searle (1980).
27. Johansen (1989), side 80.
28. Johansen (1989), side 97.
29. Lastra (1992), side 85.

Litteratur:

Andersen, Øivind (1995): I retorikkens hage, Universitetsforlaget, Oslo. – (1997): «Rette ord i rette tid» i Rhetohca Scandinavica nr. 4/97.
Bitzer, Lloyd (1997 [1968]): «Den retoriske situasjon» i Rhetorica Scandinavica nr. 3/97. Oversatt av Jens Kjeldsen.
Foucault, Michel (1994 [1970]): The Order of Things, Routledge, London.
Hjarvard, Stig (1994): «‘Live’ – om tid og rum i tv-nyheder», i: Mediekultur nr. 19.
Johansen, Anders (1989): «Troverdighet», i: Sosiologi i dag, nr. 2 1989.
Lastra, James (1992): «Reading, Writing, and Representing Sound», i: Altman (red.) Sound Theory/Sound Practice, Routledge, New York.
Merleau-Ponty, Maurice (1992(1945]): Phenomenology of Perception, Routledge, London.
Merleau-Ponty, Maurice (1998 [1960]): «On the Phenomenology of Language», i: Signs, Northwestern UniversityPress, Evanston.
Nyre, Lars (1997): Radioen og det lydlege, rapport nr. 34 ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen. – (1998): «Språkrørsler i radio», Norsk medietidsskrift nr. 1/1998.
Searle, John (1980 [1969]): Speech Acts, Cambridge University Press, Cambridge.