Til toppen

Journalisten som teknologisk determinist


Denne teksten vart fyrst publisert i . Emnet er , , sjangeren er og publikasjonsåret er .

caruso

Note: Teksten er basert på et forskingsprosjekt utført våren og sommeren 2007 med Dag Elgesem som prosjektleder og Brita Ytre-Arne som vitenskapelig assistent. Prosjektet fikk støtte fra Rådet for anvendt medieforsking.

Journalister har en pragmatisk tilnærming til teknologi. I sin enkleste form viser den seg ved at de teknologiene som styrker profesjonen, blir oppfattet positivt, mens de som svekker den, blir oppfattet negativt. Vi intervjuet 32 norske journalister våren og sommeren 2007, og våre informanter mente da at informasjonssøking på nettet er en positiv aktivitet som styrker kvaliteten på kildearbeidet, mens publisering av journalistikk på nettet i stor grad er useriøs og ukontrollerbar, og således svekker journalistikken som fag. Naturligvis var ikke dette et entydig funn, men det var en sentral tendens i vårt 500-siders datamateriale, og vi analyserer denne positiv/negativ-tendensen i dette prosjektet.

Undersøkelsen tyder på at den journalistiske profesjon har et svært pragmatisk syn på teknologi, der den umiddelbare nytteverdien til enhver tid står i fokus. Dette funnet passer sammen med Henrik Ørnebrings (2010) påstand om at journalister er teknologiske determinister. De yter liten motstand mot innføringen av ny teknologi, og tror at den vil gjøre arbeidet mer effektivt og bedre i framtiden. Selv om teknologisk determinisme ofte blir oppfattet som en ukonstruktiv holdning, så gir vårt materiale grunn til å hevde at den også kan fungere som en fleksibel tolkningsramme i en omskiftelig tidsalder.

Vårt utgangspunkt er at vi vil vite hva norske journalister tenker om de nye teknologiene som preger redaksjonslokaler og arbeidsstasjoner. Søkemotorer og publisering på Internett har påvirket det journalistiske håndverket i rundt femten år. De er tett sammenvevet, og den ene kan vanskelig diskuteres uten at den andre blir inkludert. I dette prosjektet klargjør vi først hvordan vi bør forstå digitale teknologiers påvirkning på journalistikken som profesjon. I metodedelen gjør vi grundig rede for våre empiriske og analytiske valg, slik at grunnlaget for våre påstander kommer best mulig fram. I hoveddelen av kapitlet utfører vi to analyser: (1) erfaringer med teknikker, rutiner og kritisk sans i det daglige arbeidet; og (2) meninger om journalistikkens framtid. Begge analysene synliggjør systematisk journalistenes pragmatiske tilnærming til profesjonen sin, og er krydret med betraktninger der deres no-nonsens-holdninger til kildearbeid og publisering kommer til uttrykk.

Så vidt vi vet er dette den eneste empiriske studien av søketeknologienes betydning for norsk journalistikk, selv om det finnes en lærebok i bruk av søkemotorer (Larsen 2001), og en studie av journalistisk research og kildekritikk på nettet (Nedrelid 2008). Når det gjelder nettavisenes innflytelse, er litteraturen mye større, for eksempel har Engebretsen (2008) gjort en studie av hypertekst i nettaviser, Dahlen (2008) har undersøkt lenkestrukturer i nettavisers utenriksnyheter, Ihlebæk (2009) har intervjuet NRK-journalister om utfordringer med øket deltakelse fra vanlige mennesker, og Erdal (2008) har undersøkt nyhetsproduksjon på flere plattformer i et og samme mediehus. De tre sistnevnte artiklene er for øvrig samlet i Ottosen og Krumsvik (red.) (2008), som er en viktig publikasjon på området. For gode oversikter over søkemotorer og nettpublisering, se Hannemyr (2005); Rasmussen (2006), Kalbach (2007) og Witten et al. (2007).

Historisk bakgrunn

Spørsmålet om hvordan vi bør forstå digitale teknologiers påvirkning på journalistikken er i første rekke historisk. All sosiologi er samtidig historieforskning, sa C. Wright Mills (2000). Våre informanter lever i en samtid som påvirker det vi spør dem om, og derfor er alle svarene vi får, preget av hvordan denne samtiden utspilte seg. Vårt intervjumateriale blir mer historisk for hvert år som går etter 2007, og hvis vi ikke tar høyde for dette, så impliserer vi at våre informanter ville mene det samme om Internett på et senere tidspunkt enn de gjorde i 2007, og det ville åpenbart være feil.

Søkemotorer og nettpublisering er ikke noe nytt, og det ville være en overdrivelse å si at de var langt fremme i offentligheten i 2007. Iphone var den store teknologinyheten dette året, og den fikk raskt dominans i markedet for smart-telefoner. Når det gjelder mediebegivenheter, så var Vallasaken trolig den største mediesaken, og den endte med at hun måtte gå av som leder for Landsorganisasjonen (LO). Det var kommune- og fylkestingsvalg i 2007, og våre intervjuer ble utført like før valgkampen kom i gang. I oppstarten av valgkampen måtte ordføreren i Oslo, Per Ditlef Simonsen (H), gå av på grunn av skatteunndragelse. Etter valget ble Fabian Stang (H) ny ordfører. Ellers begynte avsløringene av Terra-skandalen, og den globale finanskrisen var under oppseiling, men hadde ennå ikke vist sin reelle styrke, særlig ikke i Norge.

I 2007 var journalistikken under press fra nye arbeidsmåter på nettet, en horde av amatørjournalister med stor selvtillit og endrede forventninger fra lesermarkedet. Disse utviklingstrekkene var selvsagt ikke nye, og noen hadde virket i over ti år. Den store brukerinvolveringen på debattsider, sosiale medier og blogger viser hvor reelle disse endringskreftene er i Norge og internasjonalt. Andrew Keen (2007) hevder at «nye medier» senker forventningene til journalistikken, og gjør at profesjonen kan være mindre kritisk uten at markedet protesterer, og mange av dens håndverksmessige grep kan utføres av bloggere og andre skribenter som en hobby, en lidenskap eller en rask måte å tjene penger på.
Papiravisenes økonomiske vansker ble for alvor erkjent i denne perioden. Redaksjonene er tvunget til å publisere sine nyheter gratis på nett, og dette taper de både abonnements- og annonseinntekter på, men de kan likevel ikke slutte å være til stede på nett. Etter finanskrisen i 2008 har den tradisjonelle journalistikken kommet under et enda sterkere press enn tilfellet var da vi snakket med våre informanter i 2007. De siste årene har det vært harde nedskjæringer i redaksjonene, og de går utover de menneskelige ressursenesom brukes til produksjonen av journalistikk i alle medier og sjangre. De dårlige tidene var ikke overstått da denne boken ble trykket høsten 2010.

Journalistikk og påvirkning fra teknologi

Vi følger den tradisjonelle oppfattelsen av journalistikk, der nyhetsjournalistikk er den mest prestisjefylte delen av faget. Institusjoner som Norsk Journalistlag, Pressens Faglige Utvalg og Redaktørforeningen forvalter nyhetsprofesjonen på vegne av alle aviser, radio- og fjernsynsstasjoner og nettmediene.

Rent praktisk krever nyhetsproduksjon en redaksjon på ca. 5-10 mennesker som arbeider i vaktskifter døgnet og uken igjennom. Deres arbeid dreier seg om rask informasjonsbehandling, om å sjekke kildene, spisse temaet og skrive saken på en interessevekkende måte. Redaksjonen må være i takt med hendelsenes gang, og helst være først ute med nyheten. Håndverket dreier seg i all hovedsak om å lage nyhetssaker, reportasjer, intervjuer og småsaker (notiser), og en kritisk omgang med kilder er en sentral verdi (McNair1998:9-10). Grunnen til at vi fokuserer så skarpt på nyheter er at dette er den sjangeren der funksjonen som den fjerde statsmakt mest tydelig blir utøvd (Allern 1996:17). I den grad søkemotorer påvirker journalistenes arbeidsmåter, påvirker de også journalistikkens funksjon som den fjerde statsmakt.

I vår sammenheng er det viktig å tenke på det som en profesjon opp-bygd i redaksjoner i hele den vestlige verden. Journalistikk er således både et praktisk håndverk (som kan endres raskt) og et sett av verdier (som endres sakte). Denne profesjonen har fra midten av 1800-tallet opparbeidet seg avanserte og nyanserte idealer, og internt i profesjonen er det en oppfattelse av at disse ikke uten videre kan forbedres.

Vi anlegger et newsroom-perspektiv på den journalistiske profesjon, der Breed (1955) er et klassisk referansepunkt. Dette perspektivet tar utgangspunkt i at arbeidsmiljøet og omgang med kollegaer, vaktsjefer og redaktører er svært viktig for hvilke verdier som råder i redaksjonen. Normene sitter i veggene og er ikke knyttet til enkeltpersoner. «The journalist is a cog in a wheel over whose speed and direction he or she may have little or no control», sier McNair (1998:62). Vi oppfatter at våre informanter er lojale medlemmer av den tradisjonelle journalistiske profesjon, og at en stor del av disseverdiene har blitt preget i dem under utdannelsen og i redaksjonsrommet.

Deres hverdagslige, men likevel varierte og uforutsigbare praksis består i å lete etter viktig informasjon om samfunnet. Å jakte på verdifull informasjon ligger i hjertet av profesjonen (Allern 1996). Det er av stor betydning hvilke kilder som blir brukt, og måten oppdagelsen av kilder foregår på er derfor også viktig. En kilde kan søkes med brev, telefon og e-post, og på en rekke måter via Internett der søkemotorer bare er ett eksempel (Kjendsli 2008). En kilde er et menneske, et dokument eller et opptak som kan fortelle deg noe, og det dreier seg for eksempel om politikere, businessfolk, organisatorer og privatpersoner, vitner til hendelser. Utover kilder som journalisten oppsøker selv, er det vanlig å bli kontaktet av kilder, for eksempel PR-folk, varslere, tipsere og tystere. Både læreboken og det praktiske livet lærer journalistene at kildene ofte er part i den aktuelle saken, og at det er viktig å drive systematisk kildekritikk. Det er viktig å gjøre disse presiseringene slik at journalistikk framstår som en profesjon i motsetning til blogging, informasjonsarbeid eller PR-arbeid. I motsetning til disse aktivitetene dreier journalistikk seg om kritisk og uavhengigfortolking og presentasjon av det løpende samfunnslivet.

Blant de mange tolkningsrammene som er virksomme i utøvelsen av det daglige virke skal vi altså fokusere på teknologisk determinisme (Heilbroner 1994; Rheingold 1985; Winner 1986). Dette er en måte å forståsamfunnsutviklingen på som forutsetter at sosial og kulturell endring kommer som et resultat av en stadig mer avansert teknologisk utvikling. Det ligger under at teknologiene forårsaker endringer på grunn av den effektiviseringen som er innebygd i dem. Raymond Williams (1974) har kritisert denne posisjonen for å undervurdere sosiale behov i samfunnet, og overse at i flere historiske tilfeller (for eksempel ved innføringen av radio) var de sosiale behovene den reelle endringsagenten.

Ørnebring (2010:58) framhever at journalister har et yrke der det har skjedd store omveltninger de siste årene. «When journalists are required to learn digital production techniques in order to create content for different media platforms, that represents tangible changes in their working lives, changes that are readily perceived as being ’caused’ by technology.» Dette er en halv-bevisst tankemåte som det er lett å falle inn i, sier Smith og Marx (1994:35). «Who among us would deny that it is easy to be drawn into technology-driven explanations of cultural and historical proces-ses?». Alternativer til teknologisk determinisme er ulike grader av sosial-konstruktivisme, der kjønnsforskning i mange tilfeller legger så stor vekt på den sosiale påvirkningen at den kan kalles sosialdeterministisk, og der Bruno Latours (2005) aktør nettverk-teori (ANT) er et annet ytterpunkt.

Vår hovedpåstand er at journalister er pragmatiske og målrasjonelle i sin omgang med teknologier, og at denne holdningen kan oppfattes som positiv teknologisk determinisme. Tankefiguren går omtrent slik: «Selv om vi ikke kan gjøre noe for å påvirke den teknologiske utviklingen, så kan vi bruke det som fungerer for alt det er verdt.» La oss nå se nærmere på hvordan søketeknologien passer inn i dette mønsteret.

Søkemotorer fungerer ved å filtrere store mengder av informasjonen (tekst, bilder, lyd, video) som er tilgjengelig på Internett, og presentere den som en hypertekst for brukeren.

Grensesnittet for en søkemotor er verbo-visuelt (eller skriftlig), og alle teknikker bruker grensesnittet mot tastatur og mus, pluss øye-hånd-koordinasjon mellom tastatur og skjerm. Teknologien er mest effektiv når den ikke involverer utskrift eller andre analoge prosedyrer. Tekstfunn blir i stor grad copy-pastet over i et nytt dokument. Det har blitt dratt mange sammenligninger mellom søkemotorer og oppslagsverk.

Søkemotorene rangerer og prioriterer informasjon. Det er altså slik at listene av treff framstår som påstander om hva som er den mest relevanteinformasjonen. Men søkemotorenes rangering av treff er ikke gjennomsiktig for brukeren. Dels er det slik at algoritmene som brukes, ikke er fullt ut offentlige. For eksempel er de generelle prinsippene bak Googles algoritme vel kjent, men de spesifikke rangeringskriteriene er holdt hemmelige, blant annet for å unngå manipulasjon av resultatene. Søkemotoren vil lett framstå som en svart boks hvor kriteriene for hvordan treffene rangeres er umulige å forholde seg til.

Hvordan påvirker søkemotorer den hevdvunne journalistiske aktiviteten? Machill og Beiler (2009) viser at tyske journalister har integrert online research-prosedyrer i sitt kildearbeid, og at de har en pragmatisk, ubekymret holdning til Internett og søkemotorer. De mener at søkemotorer i hovedsak er en ressurs for bakgrunnssjekking, mens telefonen holder stand som det viktigste research-instrumentet (2009:200). Journalister er blitt så vant med å bruke søkemotorer at de ikke lenger framstår som nye og originale teknologier med sin særpregete virkemåte (Machill, Beiler og Zenker 2008; Machill et al. 2004). Refleksjonen ved det nye og uvanlige er på mange måter oppbrukt. Nyansatte blir opplært både i tidspunkt for redaksjonsmøter og i bruken av redaksjonens intranett og foretrukne søkemotorer. Kursopplegget «Digital Sporhund» ved Institutt for journalistikk i Fredrikstad er populært, og lærer bort en rekke triks og teknikker for å utnytte søkemotorer maksimalt (se Larsen 2001).

Alt tyder på at man har vent seg til denne avanserte teknologien, og at den derved har blitt nøytralisert. Den fenomenologiske tradisjonen innenfor sosiologien kan forklare dette. Mye av atferden i dagliglivet bærer preg av å være en taus kunnskap som ligger i hendene og blikket, og således er den kroppsliggjort (Merleau-Ponty (1945) [1992] eller internalisert (Berger og Luckmann 1967). Som følge av denne sosiale tilvenningen blir teknologier lett oppfattet som nøytrale og ikke som fremmedartede og/eller problematiske. Etter ganske kort tid vil de føles mer som en effektivisering enn som en genuint ny praksis (fordi du gjør det hele tiden og det derfor blir underlig å tenke på det som spesielt eller nytt). Men i teoretisk forstand er teknologier ikke nøytrale. Tvert imot har de harde kanter som alle må forholde seg kroppslig til, og når en ny teknologi blir tatt i bruk, oppstår det nye muligheter og begrensninger (Nyre 2006). I analysen nedenfor presenterer vi en rekke harde kanter og faste tenkemåter i bruk av søketeknologier og nettpublisering.

Selvsagt er det forskjell på teknologisk endring og profesjonsendring, for redaksjonsledelsen kan tenke selv, og er ikke offer for en ren deterministisk utvikling. Teknologisk press mot profesjonen kan bli møtt med mer eller mindre bevisst uvilje mot å endre på profesjonen. Det finnes en forsinkelse i opptaket av endringer i en institusjon, og institusjonen ønsker i en viss forstand å overleve i sin nåværende form og opprettholde sin tradisjonelle identitet og maktposisjon. Dette er tydelig i forhold til avisers nettpublisering. Noen mediehus har valgt å styrke de velprøvde måtene å gjøre ting på. Klassekampen og Morgenbladets økende suksess som papiraviser de siste 5-10 årene er gode eksempler på at det kan fungere bra å gå i skyttergravene og dyrke sin tradisjonelle identitet. I dissetilfellene viser det seg tydelig at teknologien (nettpublisering) kommer fra utsiden, og profesjonen beskytter seg gjennom å styrke sine kjerneverdier. Slik kan en profesjon overleve store påkjenninger. Men det er også mulig at en følelse av at stabilitet er basert på at man lukker øynene for den faktiske endringen, og der institusjonens overlevelsesevne på sikt svekkes og til slutt framstår som en illusjon. Når det gjelder søketeknologier og nett-publisering er det ganske klart at disse endringskreftene må takles positivt gjennom tilpasning og videreutvikling i redaksjonene, og ikke negativt gjennom sanksjoner mot visse typer publisering.

Utvalg, intervjuing og analyse

Vår påstand om at journalister er teknologiske determinister utgår fra en grundig empirisk undersøkelse. Det er viktig at metoden er tilpasset formålet, og vi vil vise hvordan vi har tenkt og arbeidet for å få en mest mulig treffsikker undersøkelse. Vi satset på kvalitative intervju fordi vi ville ha nyanserikdom i svarene heller enn generaliserbarhet. Formålet var å få et så rikt og variert materiale som råd om journalisters bruk av søkemotorer og nettpublisering. Samtale ansikt til ansikt gir rom for fordypning i informanten sine erfaringer som statistiske undersøkelser ikke gir. I en god dialog kan en få oppriktige og presise svar. Der informantene var ordknappe, ba vi om konkrete eksempler.

Vi intervjuet 32 journalister på Vestlandet, i Oslo og indre Østlandet i løpet av våren og sommeren 2007. Nasjonale medier er tungt representert i vår undersøkelse. Disse urbane journalistikkmiljøene i Oslo, Bergen og Trondheim er spesielt interessante fordi de er mer gjennomsyret av digitale teknologier enn lokalavisene og de regionale radiostasjonene. Det er viktig for medier som NRK, TV 2, Aftenposten, Bergens Tidende og P4 å følge med på utviklingen, og derfor blir det stadig investert i nytt utstyr og oppgraderinger. Både for redaksjon og journalister ligger det stor prestisje i å være godt utrustet, og det er viktig å kunne kjempe nyhetskrigen og seerkampen med de nyeste og beste journalistiske verktøy.
Vi snakket bare med profesjonelle journalister, det vil si folk som selv definerer seg som journalister, og som blant annet er medlemmer av Norsk Journalistlag. 28 av informantene har høyskole- eller universitetsutdannelse, og 26 av dem er heltidstilsatt i bedriften de jobber i. Journalister kommer fra alle lag av folket, og vårt utvalg avspeiler dette. Gjennomsnitts-alderen på våre informanter var 35,1 år, den eldste var 54 år og den yngste 22 år. I gjennomsnitt hadde de jobbet 5,5 år i en redaksjon; den mest uerfarne startet i 2007, mens den mest erfarne startet i 1981. Vi intervjuet 16 journalister i aviser, 5 i radio, 6 i fjernsyn og 5 i nettaviser, noe som også sikret oss en stor spredning i kompetansefelt og spesialisering. Vi snakket med allroundjournalister, og journalister som driver med nyheter, kultur, økonomi, sport, medier og kjendiseri, forbrukerstoff og lokalstoff.

Vi oppsøkte journalistene på arbeidsplassen slik at intervjusituasjonen skulle bli mest mulig naturlig. Redaksjonslokalene var i de fleste tilfeller store og luftige, med en kombinasjon av avlukker og åpne plasser med fellesbruk av pulter, datamaskiner og annet viktig utstyr. Mange av mediebedriftene har dessuten sine egne omfattende intranett, blant annet VGIntra, NRK Torget og TV 2 Trålposen. I kontrast til slike avanserte redaksjonsmiljøer har man små lokalaviser som Vaksdalposten i Hordaland, der hver journalist har en bærbar PC med internettkobling, men der verken redaksjonslokalene eller dataparken ellers er særlig avansert.

Det ble gjort kvalitative intervjuer ut ifra en strukturert intervjuguide (Gentikow 2005), og i tillegg måtte informanten fylle ut et spørreskjema. Møtet tok til sammen litt over en time. I spørreskjemaet og den første serien med muntlige spørsmål ønsket vi å danne oss et inntrykk av rutiner og tidsbruk i research-fasen. I den andre serien av spørsmål spurte vi hva informanten synes er «god» eller «relevant» informasjon og hvordan de kvalitetssikrer informasjon. Vi ønsket også å få inntrykk av hvilken grad av tillit informantene har til internettkilder, og spurte hvor kritiske de synes de er til informasjon fra Internett, hvilke internettkilder de stoler mest på, og om de synes det betyr noe hvilke politiske holdninger og kommersielle motiver nettsiden har. De to første delene av undersøkelsen vil bli behandlet i første del av analysen nedenfor. Den siste spørsmålsseriendreide seg om hva journalistene mener om de endringene som har kommet på grunn av søkemotorer og nettpublisering. Blir det journalistiske håndverket forandret, og går utviklingen i en god eller dårlig retning? Denne spørsmålsserien blir behandlet i andre del nedenfor.

Det er vanlig å kritisere kvalitative intervju for at de kan brukes til hva som helst, siden forskeren uansett ikke arbeider med et representativt utvalg. I andre del går vi systematisk gjennom svarene på den tredje spørsmålsserien, og presenterer journalistenes uttalelser ut ifra om de var positive eller negative til søketeknologier og nettpublisering. Vi identifiserte alle uttalelser som hadde en endringspåstand, det vil si at det ble stilt opp en kontrast mellom nåtid og framtid, eventuelt mellom nær fortid og framtid (for eksempel «jeg kan jobbe raskere enn før»). I de aller fleste tilfeller var det eksplisitt formulert hvilken holdning informanten hadde til den aktuelle endringen (for eksempel «fordelen er at …»). Metodisk sett var det lite sannsynlig at noen av informantene ville være helt nøytrale, for vi spurte dem jo om erfaringer og meninger, noe de også var informert om på forhånd. Analysen avdekket heller ingen nøytrale informanter. Noen av informantene var svært meningssterke og serverte seks til syv meninger, både positive og negative, mens andre informanter kun hadde en til to meninger. I ett tilfelle var informantens svar tydelig preget avledende spørsmål fra intervjueren, og det har vi luket bort. For en av informantene gikk tredje spørsmålsserie tapt på grunn av feil med lydopptakeren, og for analysen i andre del er derfor N = 31.

Kvalitative intervjuer kritiseres også ofte for å forårsake at informantene i hovedsak svarer slik som intervjuguiden forutsetter. Vi erkjenner at intervjuguiden setter dagsorden for samtalen, og selv om vi ikke bestemmer hvilke holdninger informantene skal ha, så bestemmer vi hvilke tema de skal formulere holdninger til. Vi mener likevel at dette er den beste framgangsmåten. Et alternativ ville være en ustrukturert framgangsmåte der vi kunne stilt forskjellige spørsmål til alle de 32 informantene, men da ville vi ikke kunne kategorisere svarene og ville heller ikke systematisk kunne belyse forskjellige aspekter ved deres journalistiske praksis. Flere av informantene kommenterte for øvrig at det ikke var tilstrekkelig tid til å tenke over disse store temaene, og at svarene deres derfor var dømt til å framstå som ugjennomtenkte. Dette er også en svakhet ved kvalitative intervjuer som vi var bevisst på, og som vi forsøkte å dempe ved å stille de vanskeligste spørsmålene til slutt, slik at informantene fikk tid på seg til å komme litt inn i temaet.

Erfaringer med informasjonssøk

I den første analysen dreier det seg om informantens håndfaste erfaringer med søkemotorer i research-arbeidet, og ikke om deres holdninger og meninger. Journalistenes tenkemåter passer fint inn i veletablerte teorier om søkeatferd. Når man har et informasjonsbehov, formulerer man først et spørsmål, så vurderer man resultatet av spørringen i lys av den øvrige informasjonen man har fått, reformulerer og stiller et nytt spørsmål i en litt annen retning (Bates 1989; Fallows 2005). Denne «bærplukkingen»pågår inntil man mener at man har tilstrekkelig relevant informasjon.

Sandstrom (1994) har studert optimal informasjonssanking blant akademikere, og skiller mellom to typer: 1) Målrettet søk dreier seg om å samle stadig mer informasjon om et emne, og skape en «single high-density ‘patch’ of sources» gjennom uformell kommunikasjon og rutinesøk, monitoring og stikkprøver. 2) Utforskende søk dreier seg om å sjekke ut et emne, og skape «a wide variety of patches» gjennom korte, arbeidsintensive søkeøkter der midlertidig tilgang til informasjonen er viktigere enn eierskap. Disse to typene av søkeaktivitet passer fint også for journalister.

Vårt første funn er at målrettede søk er veldig effektive som følge av søkemotorene. Guri (32) i Bergensavisen sier: «Som regel vet jeg hva jeg er på jakt etter. Jeg sitter veldig lite og leter rundt på Internett på måfå.» Hanna (32) i TV 2 Nyhetskanalen kjenner seg godt igjen i målrettet søking: «Det er veldig spesifikt det vi driver med, som gjør at vi veldig ofte har helt konkrete mål for hva vi ser etter akkurat nå. Da må man bare gå inn og finne det så fort som mulig.» Målrettede søk innebærer at søkeren vet akkurat hva hun ser etter, og vet akkurat når hun har funnet det.

Arn (43) i TV 2 Sporten oppfatter seg ofte som en jeger: «En del potensielle kilder har jo ikke oppgitt telefonnumrene sine, for eksempel. Men hvis du går inn på dokumenter som ligger på Internett, så kan du likevel finne mobiltelefonnummeret til mange av de som er sentrale i norsk idrett, eller politikk også, selv om de har hemmelig telefonnummer. I går fant vi mobiltelefonnummeret til en som ikke var offisielt listet, for vi fant ut at han hadde søkt om småviltjakt i Gudbrandsdalen, og på den siden lå mobiltelefonnummeret hans ute.»

Det er også vanlig å anvende den utforskende måten å søke på i det journalistiske arbeidet. Dette er for eksempel tilfelle når man orienterer seg i et nytt felt uten å vite helt hva man ser etter, men der man noterer seg interessante ting som kan jobbes videre med senere. Line (27) i Bergens Tidende forteller: «Jeg skrev en artikkel om korsbåndskader, og skulle sjekke hvilke lag i eliteserien som har hatt slike skader de fire siste årene. Det blir jo et mer åpent søk. Du søker på laget, og så søker du på korsbåndskader, og så ser du når du får treff. Men hvis du ikke får noen treff, er det ingen garanti for at de ikke har hatt det.» Line tar et viktig forbehold til slutt, nemlig at mangel på treff ikke nødvendigvis er en negativ bekreftelse. Det er ikke slik at du kan avkrefte eksistensen av noe ved å søke uten å finne det.

Når man samler inn informasjon på denne måten, har man ikke noen klar målsetting for søket, annet enn at man har gode erfaringer med å lete litt på måfå. Kari (40) i Klassekampen sier: «Vi hadde en spalte der vi presenterte filosofer og samfunnsvitere som var litt utenfor allfarvei. Da skrev jeg en artikkel om en amerikansk litteraturviter og jussprofessor og filosof som het Martha Nussbaum, og jeg fant ut at hun hadde skrevet en grundig polemikk mot Judith Butler med queer-theory og alt det der, som hun hadde lagt ut på nettet. Da fant jeg ut at dette her er midt i blinken for det vi jobber med nå. Vi har lite nyhetsdekning, men mye debattstoff, og i saker der vi tar opp ideologiske tema er det ideelt å bruke nettet på den måten der.»

Ut ifra samtalene med journalistene mener vi at utforskende søk på nettet har større potensial som journalistisk gravemetode enn tidligere metoder, fordi det er så mye informasjon å lete gjennom og som man kan finne gullkorn i.

Tore (31) i BT.no sier: «Google blir på en måte brukt på samme måte som du bruker en kalkulator. Du skal bare ha et svar.» Tanken om at søkemotorer er et verktøy for effektivisering av tradisjonelle arbeidsoperasjoner gjelder både i små lokalaviser og store nasjonale fjernsynsstasjoner, og blant saktearbeidende kulturjournalister og raskt arbeidende nettjournalister. For alle gjelder det at søkemotorer er et nyttig hjelpemiddel for den som behersker det, og til liten hjelp for den som ikke gjør det.

Tabell 1: Hva bruker du søkemotorer til i ditt journalistiske arbeid? Tabellen er organisert etter hyppighet. Kategorien «andre» ble ikke fylt ut av noen informanter. N = 32.

Tabell 1: Hva bruker du søkemotorer til i ditt journalistiske arbeid? Tabellen er organisert etter hyppighet. Kategorien «andre» ble ikke fylt ut av noen informanter. N = 32.

Journalistene i vår undersøkelse bruker søkemotorer først og fremst til å finne fakta.

Det kan være kontaktinformasjon for intervjuobjekter, personalia og detaljer om alle typer saksforhold. Synne (22) i Aftenposten.no sier: «Jeg søker etter mye faktating om klubber og alder og helt basic informasjon om det jeg skriver om, som jeg ikke husker i hodet.» Et annet eksempel på faktafinning kommer fra Laura (54) i Eidsvoll Ullensaker Blad. «Akkurat nå jobber jeg med en sak om at det er 70 år siden alderstrygden ble innført. Og da har jeg vært inne på Statistisk sentralbyrå og sammenlignet hva du fikk for en krone i 1937 med hva du får for en krone i dag.»

Halvparten av våre informanter bruker søkemotorer som en kilde til artikkelideer, for eksempel i saker som har overføringsverdi fra et land til et annet, eller fra en by til en annen. Guri (32) i Bergensavisen sier: «Jeg var nylig inne på Mozon, og der fant jeg en artikkel om diabetes, som jeg lagde en egen artikkel på, med en lege fra Haukeland.» Her er hele vinklingen basert på noe generelt om diabetes, som så er anvendt spesielt på Haukeland Sykehus. Denne typen overførbare saker kan være verdifull journalistikk, og er et positivt eksempel på at søkemotorer gir originale ideer for et begrenset journalistisk nedslagsfelt.

Tabell 2: Hvilke søkemotorer bruker du i ditt daglige arbeid? N = 32

Tabell 2: Hvilke søkemotorer bruker du i ditt daglige arbeid? N = 32

Selv om vi intervjuet bare 32 mennesker, tror vi at Googles 100 % score ved skrivebordet er representativ for journaliststanden i Norge. Hvorfor er journalistene så lojale mot akkurat Google? Trond (28) i Os- og Fusa-posten sier: «Nei, det har bare blitt en vane, det altså. Det er en vane, verken mer eller mindre.» Google er så utbredt at det norske språk har fått et nytt ord i vokabularet; å google noe. Laila (31) i DN.no bruker det i følgende setning: «Hvis det er internasjonalt, for eksempel subprime-markedet i USA som nå har kollapset fullstendig, er det helt håpløst å google det. Noe som er omtalt i fire måneder i USA ville jeg få altfor mange treff på.»

I teoridelen slo vi fast at søkemotorer framstår som fullstendig integrerte i nyhetsrommet, og dette blir bekreftet i vår undersøkelse. Vi kartla hvor hyppig søkemotorer ble brukt gjennom arbeidsdagen, og fikk dette resultatet:

Tabell 3: Hvor ofte bruker du søkemotorer i ditt arbeid som journalist? N = 32.

Tabell 3: Hvor ofte bruker du søkemotorer i ditt arbeid som journalist? N = 32.

Merk at to tredjedeler bruker søkemotorer flere ganger i timen, og alle unntatt en bruker dem daglig. Søkemotorer framstår ut ifra denne store hyppigheten som mer integrerte i arbeidsprosessene i redaksjonen enn både telefoni, e-post og ansikt-til-ansikt-samtale. Denne store utbredelsen kan tolkes som et uttrykk for at hele bransjen ser på søkemotorer som uovertrufne verktøy for journalistikk, og at det derfor er et akseptabelt offer at andre verktøy blir brukt mindre enn før. Dette er et klassisk eksempel på at positiv teknologisk determinisme driver utviklingen framover på godt og vondt.

Vårt materiale tyder på at den store informasjonstilgangen gjør det vanskeligere enn før å være en god journalist. Mange informanter forteller at dette skjerper deres kritiske sans. Fred (33) i Bergens Tidende sier han er skeptisk og at han stoler mest på offisielle arkiver som Retriever: «Jeg stoler klart mest på de som har en formidling av eksisterende materiale, Retriever for eksempel. Jeg stoler på at de sakene jeg får opp faktisk har stått i avisen.» Gunnar (47) i Eidsvold Ullensaker Blad framstår som en svært ansvarlig journalist: «Jeg henter fakta og dobbeltsjekker fakta, alltid. Jeg tar aldri en kilde for god fisk. Wikipedia, for eksempel, dobbeltsjekker jeg alltid.» Trond (28) i Os og Fusaposten bekrefter inntrykket: «Jeg må inn på flere uavhengige sider for sikre troverdigheten. Jeg skrev om forholdet mellom Trond Mohn og Kurt Oddekalv, og da fant jeg masse stoff i Dagens Næringsliv og VG. Men da kunne jeg ikke bruke det helt for det det var verdt, for jeg stolte ikke helt på det. Det blir fort ryktespredning av sånt.» Line (27) i Bergens Tidende mener det er en viktig del av kildekontrollen å ta kontakt med kilder på andre måter enn gjennom Internett og e-post: «Det lureste er jo hvis man kan ringe og snakke med personer, det er egentlig mye viktigere enn å drive og søke.»

Som vist bruker alle informantene Google hyppig, men samtidig er mange av dem skeptiske til Googles påvirkningsmakt. Intervjueren spør om Laila (31) synes det er problematisk at Google har fått den posisjonen de har, og hun svarer tvetydig: «Ja. Men jeg bidrar jo til det selv, he-he.» Her var det klart at informantene var bevisste på sponsede sider, tilpasning av innholdet for å bli funnet av søkemotorene, personalisering, markedsdominans og hemmelige prinsipper for rangering. Laila sier også: «Siden jeg har Gmail, kommer mitt navn opp på Google-siden, og så får jeg reklamer om det jeg skriver mail om. Det er forferdelig irriterende. Selv om jeg er kritisk til det, så er jeg sikkert ikke så kritisk når jeg har dårlig tid.» Laila er bevisst på Googles innflytelse som portvakt. «De har fått en makt som gjør at nettsider utformes på en spesiell måte for å treffe Googles søkekriterier. Og det er ikke bra. Det er aldri bra når noen utenfra kan bestemme det. Og særlig fordi at de fleste har jo ikke peiling.»

Laura (54) i Eidsvoll Ullensaker Blad sier: «Det er jo alltid betenkelig med firmaer som får en veldig stor markedsandel. Da faller naturligvis søkelyset i størst mulig grad på akkurat det, enten det er en bedrift eller søkemotor eller hva det måtte være.» Trond (28) i Os- og Fusaposten sier: «Google er vel delvis sponset. Det som kommer opp kan jo være sponset. Det ser man jo også, av og til.» Og i forlengelsen av den makten som Google har ved å styre hvilke firmaer og informasjonstyper som scorerhøyt på resultatlisten, så kan det oppstå problem for journalistenes kilder. Mange kilder kan bli marginalisert fordi de ikke er synlige på Internett. Synne (22) i Aftenposten sier: «Jeg ser jo at det blir et være eller ikke være for kildene der ute at de er på Google, og at de kommer langt opp.» Sverre (43) i NRK Dagsrevyen sier: «Det ligger jo en definisjonsmakt i den størrelsen Google har fått. Det som er viktig å vite, er at det er ikke tilfeldig hvilke treff som kommer høyt opp. Det er viktig å ha bevissthet rundt det.»

Som nevnt i teoridelen er søkemotorer og nettpublisering blitt helt integrert i det journalistiske arbeidet, og vår undersøkelse bekrefter ikke overraskende dette. Søkemotorer føles som nøytrale verktøy, og de kan brukes på en god eller dårlig måte av journalisten, sier våre informanter. De oppfatter det slik at teft, talent og innsats er den egentlige målestokken for god journalistikk. Søkemotorer blir ifølge journalistene selv brukt til å utføre fagets prosedyrer, slik telefon og papir og blyant og blir og har blitt brukt til samme formål. Det faktum at informasjonen kommer kjappere og i større mengder betyr bare at det journalistiske arbeidet blir mer utfordrende og interessant.

Meninger om journalistikkens framtid

Selv om søketeknologier påvirker journalistene til å jobbe raskt og effektivt, og skjerper deres kritiske sans både til kilder og søkemotorenes funksjonalitet, så dreier det seg om mer enn å beherske arbeidsredskapene. Jan Fredrik Hovden intervjuet en gruppe på 78 journalister tre år etter at de gikk ut av Journalisthøyskolen (Volda og Oslo), og 94 % sa at det er en viktig plikt for pressen å vokte de mektige og avsløre maktmisbruk. Dette var en økning på 10 % siden de begynte på studiet (Hovden 2008:103). En annen plikt hadde økt 4 % i viktighet, nemlig å informere om politiske hendelser og konsekvenser (ibid.). Disse journalistene har en sterk følelse av at de bærer et samfunnsoppdrag, og denne verdien ser ikke ut til å bli svekket når studentene møter hverdagen i mediebransjen, eller av utviklingen i internettjournalistikk på 2000-tallet. Tvert imot virker det som samfunnsoppdraget er det samme på tross av endringer ide ytre betingelsene, som søketeknologiene, nettpubliseringen og de økonomiske og politiske kreftene som er involvert i endringsprosessene. Vi vil nå se nærmere på hva våre informanter mener om framtidens profesjonsverdier i journalistikk.

Tabell 4: Antallet positive og negative uttalelser fra våre informanter på spørsmål 3.1 og 3.3 somdreier seg om utviklingen av journalistikken i framtiden. Antallet informanter står i parentes i før-ste rad. N= 31.

Tabell 4: Antallet positive og negative uttalelser fra våre informanter på spørsmål 3.1 og 3.3 somdreier seg om utviklingen av journalistikken i framtiden. Antallet informanter står i parentes i før-ste rad. N= 31.

Tabell 4 viser at det er langt flere positive enn negative uttalelser om framtiden, noe som bekrefter inntrykket av at journalister var trygge på sin profesjons overlevelsesevne i 2007. Journalistene i regionale og landsdekkendeaviser har flest meninger både av negativ og positiv art, mens radiojournalister har færrest. Dette kan tyde på at nasjonalt orienterte papirjournalister lever tettest på utfordringene for journalistikken, og derfor trolig har diskutert dem mer, og har lettere for å ytre seg om dem. Vi fant ingen vesentlige forskjeller i meningene om framtiden ut ifra hvilket medium informanten arbeider i, og har derfor ikke dratt dét med videre i analysen. Vi tror at mangelen på mediespesifikke forskjeller skyldes at søketeknologier og nettpublisering tross alt er viktige for alle nyhetsmediene, også de som er basert på lyd og levende bilder, og at journalister skifter jobb og dermed flytter seg mellom mediene, eller i det minste er forberedt på å gjøre det, og derfor har en generalisert oppfattelse av journalistikk.

Positive utviklingstrekk pga. søkemotorer og nettpublisering

Søketeknologiene har medført at kildetilfanget er større enn før. Harry (54) i Gudbrandsdølen Dagningen sier: «Tidligere var det jo ikke mulig å hente ut tilsvarende informasjon om lovverk og saksbehandling i kommunen som vi gjør nå. Du kunne jo gjøre det hvis du holdt på en uke. Men nå kan du få veldig god oversikt over veldig mange saker.» Gunnar (47) i Eidsvoll Ullensaker Blad sier «Før ville det tatt en måned før bildene fra flommen i Indonesia kom ut i verden. Nå er det der på mobiltelefon mens det skjer. Det er mange, mange flere kilder tilgjengelig.»

«Nyhetssakene er mer korrekte enn før», sier Laura (54) i Eidsvoll Ullensaker Blad. Laila (31) i Dn.no bekrefter dette. «Bare å finne faktaopplysninger om en person kunne ta en dag, men nå tar det et kvarter. Det har utrolig mye å si for sikkerheten av det man skriver. Jeg er mye sikrere på at det jeg skriver er riktig.» Fred (33) i BT mener man kan jobbe grundigere med sakene enn før, og sier at «når man skal begi seg ut for å undersøke noe, så gjør man først grundig arbeid med nettopp å søke på Internett og finne ut mest mulig på egen hånd, for å skaffe forståelse og bakgrunns informasjon som man trenger for å finne kilder eller stille de rette spørsmålene». Guri (32) i Bergensavisen sier: «Det blir lettere å verifisere at noe stemmer, og det blir vanskeligere å slippe unna med noe slett eller halvveis arbeid når det er så enkelt å finne ut om ting stemmer.»

Søketeknologier har gjort produksjonen av artikler raskere og enklere enn før. Jens (52) i NRK Fjernsyn sier: «Umiddelbart får vi svar på selv de mest kompliserte spørsmål. Så det går ikke an å få overvurdert betydningen av Internett som kunnskapsbank.» Men Steinar (27) i Os- og Fusaposten tar et viktig forbehold. «Søkemotorer er jo først og fremst nyttig som et historisk verktøy tilbake til midten av 90-tallet, så de har jo et begrenset perspektiv sånn sett.»

«Det har blitt mye lettere å sjekke informasjon», sier Arn (43) i TV Sporten, og dette har gjort journalistene mye mer opplyste på enkelte områder. Et av områdene er de andre medienes journalistikk. Truls (26) i P4 sier: «For før i tida hadde man ikke mulighet til å sjekke så grundig hva alle andre har skrevet. Det har man jo nå, hva alle nettaviser og til dels papiraviser også har skrevet, og det må jo bety noe.» Dette fører til at journalisten får bedre tid enn før, tror Unni (27) i NRK Radio. «Du får bedre tid til å gjøre andre ting, eller jobbe mer med saker på et annet vis. Tiden som er spart, gjør at vi kan hente inn andre kilder og gjøre oss mer flid.»

En interessant betraktning er at det har blitt lettere å være ung journalist. Sportsjournalist Synne (22) i Aftenposten sier: «Jeg er jo helt nederst på rangstigen som journalist i nettavis, jeg kan ingenting sammenlignet med de som har jobbet her i tretti år. Men på ti minutter kan jeg finne den informasjonen de har brukt mange år på å lære seg å finne.»
Alle disse positive utviklingstrekkene forplikter, understreker Jens (52) i NRK Fjernsyn: «Vi må sannsynligvis jobbe mer effektivt og ta viktige beslutninger enda kjappere i framtiden, enn det vi gjør nå. Det er nok der utfordringene våre ligger. Ut og lage storyene skal vi jo.»

Når det gjelder samfunnsoppdraget, er det flere som mener at søkemotorene har skapt en utjevning av kunnskap i redaksjonene, slik at små aktører styrkes. Vidar (25) i TV 2 Nyhetskanalen sier at «der de tunge mediemaskinene med mest penger tidligere hadde klare fortrinn, så har de skrumpet inn på grunn av teknologien». Både Terje (38) i Dag og Tid og Kari (40) i Klassekampen framhever dette. Kari sier «Vi har hatt begrensede midler til å abonnere på andre papiraviser og tidsskrifter, og vi har et veldig lite bibliotek. Vi har dessuten ikke mulighet til å reise mye. Bare det å komme seg ut av kontoret og møte folk er såpass tidkrevende når du har høyt produksjonspress, at det å ha tilgang på nettet er en veldig stor ressurs. Sånn sett har det åpnet tilgangen på informasjon veldig.»

Fred (33) i Bergens Tidende er eksplisitt positiv til at samfunnsoppdraget kan utføres bedre enn før. «Jeg er ikke pessimist. Det er vanskelig å forestille seg en verden uten Internett og all den aktiviteten som er der. Jeg ønsker meg ikke dit hen. Jeg tror absolutt det er en styrke, for det er på en måte som å kunne ha øret til bakken flere steder, og finne ut hva folk er opptatt av og bruker tiden på å kommunisere om. Det tror jeg er sunt. Det skaper større gjennomsiktighet i samfunnet.»

Line (27), som også jobber i Bergens Tidende, synes det er verdifullt at et større mangfold av meninger tilflyter redaksjonene gjennom interaksjon.«På grunn av Internett blir det mer interaktiv journalistikk, og siden folk kan kommentere og diskutere, blir det et tettere forhold mellom avisen og publikum.» Guri (32) i Bergensavisen sier at «blogger gjør at det sitter folk rundt omkring som kommer til å få mer betydning, enten som synsere eller fordi de er flinke til å hente frem aktuelle ting.» Kari (40) i Klassekampen sier «en del redaktører blogger direkte med leserne sine, og det er en veldig bra utvikling at de må stå direkte til ansvar overfor leserne».Også mangfoldet av redaksjoner i den norske offentligheten øker, blir det påpekt. John (33) i Propaganda sier at «vi har fått mange flere publikasjoner i Norge, og det medfører jo at veldig mange journalister sitter og ringer selv, og sender e-post til kilder og får inn informasjon, og dermed har vi faktisk fått et økt mangfold».

Nettpublisering tvinger journalistene til å styrke særpreget i det mediet de jobber i. Erika (38) i NRK Fjernsyn sier «Jeg vil jo selvsagt at det fremdeles skal gå an å stole på det du hører og ser i TV. Når jeg har sett det og noen sier at dette er sant, så er det sant.» Stine (26) i NRK Radio er opptatt av den opplevelsen lydkommunikasjon kan gi. «Jeg hadde en oppvåkning den gangen jeg brukte en stereomikrofon første gangen, og oppdaget de mulighetene som ligger der. Informasjonstilgangen på nettet er lik for alle, men lydopplevelsen er det bare vi som kan skape.»

Lokaljournalister sier det samme. Stig (52) i VaksdalPosten sier: «Vi er en lokalavis for to bitte små kommuner, og vi skal tjene folket her og være et attraktivt medium for dem. Det er liksom det, og ikke noe hokus-pokus.» Gunnar (47) i Eidsvoll Ullensaker Blad tror at lokalavisen blir den siste avisen som ryker på papir, nettopp fordi at det er en lokalavis. «Den har en helt annen plass i hjertet til folk enn Dagbladet og VG.»

Ikke uventet mener journalistene i papiraviser at satsingen på bakgrunnsstoff og fordypningsartikler er deres fremste fortrinn, og at dette må satses mer på i framtiden. Terje (38) i Dag og Tid sier «vi må sammenføye løsrevet informasjon til større bilder, plassere ting i en historisk kontekst, og forklare bedre hvorfor ting skjer som de skjer». Harry (54) i Gud-brandsdølen Dagningen tror at «aviser i enda større grad vil konsentrere seg om folk som er interesserte i å lese, og dem vil det sannsynligvis være noen igjen av selv om nett og TV er mest populært».

Nettavisene er det nyeste tilskuddet til mediesystemet, og de utgjør langt på vei selve problemet for de andre mediene. Selv innenfor et mediehus som satser hardt både på papir og nett, slik som Bergens Tidende og Dagens Næringsliv, er det tydelig at nettjournalistenes identitet er mindre knyttet til papir enn nett. Synne (22) i Aftenposten.no synes utviklingen er strålende. «Det er jo sentimentalt og trist for papiravisene at de sliter, men det er fint for leserne, så jeg er ikke så veldig bekymret for det. Jeg tror at nettjournalistikken på mange måter vil få en høyere status fordi de som jobber der kan tilegne seg informasjon kjappere enn mange papir-journalister.» Tore (31) i BT.no synes at nettjournalistikken må bli mindre klikkbasert. «Det som er farlig nå er at det er veldig lett å måle oppslutningen om sakene, og så blir nyhetene styrt av hva som får mye treff. Den tendensen er skremmende, og må kompenseres for med en opptrapping av undersøkende, gravende journalistikk.»

Negative utviklingstrekk pga. søkemotorer og nettpublisering

Informantene er i hovedsak positivt innstilt til søketeknologier, og nett-publisering blir oppfattet som en utfordring man ikke kan ignorere, men heller må ta på strak arm og uansett involvere seg i. Men det kom også fram en del negative tanker om journalistikkens framtid som vi oppsummerer her.

Selv om den store informasjonsmengden på nettet blir oppfattet som positiv, så gjør den det samtidig vanskeligere enn før å forholde seg til informasjon. Kari (40) i Klassekampen skulle ha ønsket at den var enklere organisert, slik at det var enklere å finne fram. «Selv om jeg har oversikt over en god del nettsider som er relevante, så er dette et problem.» Terje (38) i Dag og Tid sier omtrent det samme. «Ved å skumme så store informasjonsmengder og se hva som er tilgjengelig kan man ende opp med en metthet eller matthet. Jeg tror det ligger en potensiell yrkesskade der. Hva er bryet verdt å fortelle i dette informasjonshavet?» Arn (43) i TV 2 Sporten synes det er et problem at journalister må dekke et bredere spekter enn før. «Det blir stadig færre journalister som snevrer seg inn til sitt lille område og kan dét bedre enn noen andre.»

Klipp- og limjournalistikken blir oppfattet som det største enkeltstående problemet. Laila (31) i DN.no sier at «det er mye mer cut and paste og kopiering nå. La oss si at du kommer litt skjevt ut med en opplysning, den er ikke nødvendigvis feil, men den er ikke riktig heller. Hvis denne opplysningen kommer i en bakgrunnsartikkel i Aftenposten, så kan du være sikker på at den dukker opp i hundre små meldinger i andre medier. Og den vil dukke opp igjen hvis det blir en stor sak om temaet et år etterpå.»

Knut (34) i BA mener at klipp- og limtendensen endrer journalistikken dramatisk. «La oss si at jeg lager en genial sak som blir plassert på forsiden for å selge vår papiravis. Det koster mye penger å få meg til å lage den saken, men det koster ingenting for BT og VG.no og Aftenposten.no å gjøre den om til sin ved å skrive ‘skriver Bergensavisen’ og endre litt på overskriften. Jeg forakter internettaviser. De er åtti prosent parasittvirksomhet, og jeg mener at åndsverksloven må endres for å få slutt på den. Et bilde er et åndsverk som du ikke kan bruke uten tillatelse, og det samme skulle vært tilfelle med nyhetssaker».

Terje (38) i Dag og Tid fyrer også løs. «Det har blitt flere journalistjobber som er utrolig dumme og overfladiske. Hvis man ser på Hegnar.no, som for så vidt er et journalistisk nettsted, så gjør de ikke noe annet enn å klippe fra andres artikler. Det er ren parasittvirksomhet, og ikke noe selvstendig journalistisk produkt.»

Knut (34) i BA sier at en annen ting som er dumt med nettavisjournalistikken, er at «Det er alltid om å gjøre å være raskest ute med fellesstoffet, for eksempel i tilknytning til en pressekonferanse eller en ulykke». Jens (52) i NRK Fjernsyn sier at hvis de har folk på ulykkesstedet, kan de følge en nyhet minutt for minutt, og det er noe de bør tenke bedre over. «Folk skal jo ikke få dødsbudskap hjem i stua si på fjernsyn, men det har skjedd glipper og det er et problem.» Dette har påvirket journalistikken generelt, mener Harry (54) i Gudbrandsdølen Dagningen. «Det å være raskt ute går ofte på bekostning av kvaliteten. Det blir mye selvfølgeligheter som surrer rundt, og jeg tror at journalistikken generelt har blitt mer overfladisk.»

Ulrikke (28) i Propaganda framhever også overfladiskheten som et problem. «Det blir mye mer bruk av den samme kilden, for søkemotorer gjør oss late. Det er lettvint å ta det første du finner ut.» «Du har ikke deadline, du har startline», sier Fars (31) i VG Multimedia. «Du publiserer artikkelen din som en kort sak, og så bygger du hele tiden ut. Det å få ut en sakganske kjapt er så viktig at det kan gå på bekostning av kvaliteten.»

Det blir skrevet kortere artikler enn før, mener Fise (27) i Avisa Hordaland. «Alle som jobber med nett sier at ‘du må holde på leseren, du må holde på leseren, og det greier du ikke med lange tekster’. Og jeg synes det er problematisk hvis den typen journalisme tar over, for tekstene skal ikke alltid være så lette, synes jeg.»

Et siste alvorlig problem som må nevnes, er at journalistene blir sittende veldig mye inne på kontoret, og har lite direkte kontakt med kildene. Terje (38) innrømmer at han med fordel kunne tilbrakt mindre tid på nettet, og mer med å snakke med folk på telefonen. «Det kan være litt illusorisk å tro at en finner noe av betydning på nettet, en kan få følelsen av å være på sporet av noe, men det er sand som renner gjennom fingrene. Det meste en kommer over er fellesgods, og dermed har det veldig lite eksklusiv verdi.» Fred (33) i Bergens Tidende har nådd et metningspunkt for tidsbruk ved datamaskinen. «Særlig mye mer tid bør kanskje ikke journaliststanden tilbringe ved datamaskinen, men så er det nesten ikke mulig heller.» Lars (31) i VG Multimedia tror det blir utrolig uinteressant å være journalist i framtiden. «Det handler om å sitte inne på en desk og hente info og skrive en sak veldig fort, i stedet for å være ute og snakke med folk. Du legger bare fram fakta, i stedet for å forklare at med det politiske styret vi har nå, så vil en hendelse føre til slik og sånn, i motsetning til for hvis vi hadde et annet styre. Det blir mer fabrikkaktig og mindre meningsbærende å være journalist.»

Freds dystre spådommer er like preget av teknologisk determinisme som de mer positive spådommene. I begge tilfeller fungerer teknologien på en forhåndsbestemt måte, med kraftfulle konsekvenser og liten mulighet for påvirkning fra brukerens side. I vårt materiale er den positive determinismen mye mer utbredt enn den negative.

Konklusjon: det føles som samfunnsoppdraget blir styrket

Vår empiriske analyse har dreid seg om hva slags endringspotensial journalister tror at søkemotorer og nettpublisering har på den journalistiske profesjonen. Vi ser at journalister er overveiende positive til søketeknologier og informasjonstilgang på nettet fordi dette effektiviserer det viktige kildearbeidet, mens nettpublisering blir oppfattet mer negativt fordi den gjør nyhetene deres offentlig tilgjengelig på en ukontrollerbar måte som kan svekke deres egen (økonomiske) posisjon.

Det mest interessante funnet knyttet til journalistenes profesjonsforståelse er at de ikke ønsker endringer i grunnverdiene for journalistikken, der særlig pressens rolle som den fjerde statsmakt blir løftet fram. Her ligger en viktig forklaring på hvorfor journalister er teknologiske determinister, slik Ørnebring (2010) hevder. De oppfatter sin profesjon som autonom, og kjernen i deres kritiske, undersøkende research er derfor i prinsippet upåvirkbar av søketeknologiene, og alle teknologier vil kun være verktøy til å utføre kildearbeidet. «Det kritiske kildearbeidet er aller viktigst», sier Unni (27) i NRK Hedmark og Oppland. Truls (26) i P4 sier kontant: «Det journalister vil er jo å sette spor og avdekke ting.» Denne funksjonen vil bare styrkes i framtiden, tror våre informanter, og de kommer helt sikkert til å fortsette å tro dét.

Avslutningsvis er det verdt å bemerke at den litt naive troen på teknologiers makt faktisk er et godt tegn for journalistikken som profesjon. Denne pragmatiske, no-nonsens-tilnærmingen til teknologi utgjør en robust forståelsesmekanisme for de nye teknologiene som stadig blir introdusert. Enten det gjelder Twitter og Facebook eller iPhone og iPad, så overlever profesjonen gjennom sitt forsøk på å gjøre det den alltid har gjort gjennom stadig nye teknologier. Hvis det fungerer bra, så vil den aktuelle teknologien bli oppfattet som positiv, men hvis det fungerer dårlig, vil den bli oppfattet som negativ. Slik blir teknologisk determinisme en overlevelsesstrategi i en omskiftelig arbeidsdag.

Litteratur

Allem, S. (1996): Kildenes makt. Ytringsfrihetens politiske økonomi. Oslo: Pax.
Bates, M. (1989): «The design of browsing and berrypicking techniques for the online research interface». Online Review,Vol 13 (5).
Berger, R, Luckmann, T. (1967): The Social Construction of Reality: A Treatise in the Sociology of Knowledge. Harmondsworth: Penguin.
Bjerke, R (2007): «Demostasjon. En praktisk kritikk av journalistisk makt». I: Gentikow, B. og Skogseth E. (red.): Medier og demokrati, Oslo: Scandinavian Academic Press.
Breed, W. (1955): «Social Control in the Newsroom: A Functional Analysis». Social Forces 33: 326-335, 1955.
Dahlen, Ø. (2008): «Tvilsomme relasjoner: en analyse av relasjonslenker i nettaviser». I: Ottosen, R. og Krumsvik, A. (red.): Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: IJ-forlaget.
Eide, M. (2007): «Encircling the power of journalism». I: Nordicom Review Jubilee Issue, 2007.
Engebretsen, M. (2008): «Om interaktiv journalistikk og redaksjonelle konsekvenser». I: Ottosen, R. og Krumsvik, A. (red.): Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: IJ-forlaget.
Erdal, I. J. (2008): Cross-media news journalism. Institutional, professional and textual strategies and practices in multi-platform news production. Doktorgradsavhandling. Oslo: Unipub.
Fallows, D. (2005): Search Engine Users. Internet searchers are confident, satisfied and trusting – but they are also unaware and naive. Washington DC: Pew Internet & American Life Project.
Gentikow, B. (2005): Hvordan utforsker man medieerfaringer? Kvalitativ metode. Kristiansand: IJ-forlaget.
Hannemyr, G. (2005): Hva er internett. Oslo: Universitetsforlaget.
Heilbroner, R. (1994): «Technological Determinism Revisited». I: Smith, M., Marx, L.(red.): Does Technology Drive History? The Dilemma of Technological Determinism. Cambridge, Mass.: MIT Press.
Hellsten, I. Leydesdorff, L., Wouters, P. (2006): «Multiple presents: how search engines rewrite the past». I: New Media & Society Vol 8 (6):901-924, 2006.
Hovden, J. F. (2008): Profane and Sacred. A Study of the Norwegian Journalistic Field. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen.
Ihlebæk, K.A. (2009): «Folkejournalistikk i NRK – redaksjonelle valg og utøvelse avkontroll». I: Norsk medietidsskrift Vol 17 (4):363-375, 2009.
Johnson, S. (1997): Interface Culture. How New Technology Transforms the Way We Create and Communicate. San Francisco: HarperEdge.
Kalbach, J. (2007): Designing Web Navigation. Sebastopol (CA): 0’Reilly.
Keen, A. (2007): The Cult of the Amateur. How Today’s Internet is Killing our Culture. New York: Doubleday/Currency.
Kjendsli, V. (2008): Rett på sak! Lærebok i praktisk journalistikk. Kristiansand: IJ-forlaget.
Larsen, E. (2001): Søkemotorens hemmeligheter. Hvordan finne frem på Internett. Kristiansand: IJ-forlaget.
Latour, B. (2005): Reassembling the Social. An introduction to actor-network-theory. Oxford: Oxford University Press.
Machill, M., Beiler, M. (2009): «The importance of the internet for journalistic research». I: Journalism Studies Vol 10 (2): 178-203, 2009.
Machill, M., Beiler, M., Zenker, M. (2008): «Search engine research: A European-American overview and systematization of an interdisciplinary and international research field». I: Media, Culture and Society Vol 30 (5): 591-608, 2008.
Machill, M., Neuberger C, Schweiger, W., Wirth, W. (2004): «Navigating the Internet: A Study of German-Language Search Engines». I: European Journal ofCommunication Vol 19 (3): 321-347, 2004.
Merleau-Ponty, M. (1992) [1945]: Phenomenology of Perception. London: Routledge.
McNair, B. (1998): The Sociology of Journalism. London: Arnold.
Mills, C. Wright (2000) [1959] The Sociological Imagination. Oxford: Oxford University Press.
Nedrelid, Tord (2008) «Dype dykk på nettet. Journalistisk research og kildekritikk på Internett», i Rune Ottosen og Arne H. Krumsvik (red.) Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: IJ-forlaget.
Nyre, L. (2004): «Mediumteori», Norsk medietidsskrift Vol 12 (1), 2004.
Nyre, L. (2006): «Nye medier, gammeldags journalistikk». I: von der Lippe, B. (red.): Medier, politikk og samfunn. Oslo: Cappelen Akademisk.
Nyre, L. (2007): «Minimumsjournalistikk. Eksperimentelle prosedyrer for demokratisk deltagelse i lydmedier». I: Gentikow, B., Skogseth, E. (red.): Medier og demokrati. Oslo: Scandinavian Academic Press.
Nyre, L. (2009): «Normative Media Research. Moving from the Ivory Tower to the Control Room». Nordicom Review Vol 30 (2), 2009.
Ottosen, R. og Krumsvik, A. (red.) (2008): Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: IJ-forlaget.
Rasmussen, T. (2006): Nettmedier. Journalistikk og medier på internett. Bergen: Fagbokforlaget.
Rheingold, H. (1985): Tools for Thought. The History and Future of Mind-Expanding Technology. Cambridge, Mass.: MIT Press.
Sandstrom, R. E. (1994): «An optimal foraging approach to information seeking and use». Library Quarterly, 64, 414-449, 1994.
Smith, M., Marx, L. (red.) (1994): Does Technology Drive History? The Dilemma of Technological Determinism. Cambridge, Mass.: MIT Press.
Williams, R. (1974) Television. Technology and Cultural Form. London: Fontana/Collins.
Winner, L. (1986): «Do Artifacts Have Politics?». I: The Whale and the Reactor: A Search for Limits in the Age of High Technology. Chicago: University of Chicago Press.
Witten, I.H., Gori, M., Numerico, T. (2007): Web Dragons. Inside the Myths of Search Engine Technology. Amsterdam: Elsevier.
Ornebring, H. (2010): «Technology and journalism-as-labour: Historical perspectives», Journalism Vol 11 (1) 57-74, 2010.