Journalisten som teknologisk determinist
Journalister har en instrumentell tilnærming til teknologi. I sin enkleste form viser den seg ved at de teknologiene som ser ut til å styrke profesjonen blir oppfattet positivt, mens de som ser ut til å svekke den blir oppfattet negativt.
Vi intervjuet 32 norske journalister i 2007, og våre informanter mente da at informasjonssøk på Google og andre søkemotorer er en positiv aktivitet som styrker kvaliteten på kildearbeidet, mens publisering av nyheter i nettaviser i stor grad er useriøs og uøkonomisk, og således svekker journalistikken. Dette kan tolkes som at de har sterk tro på de klassiske profesjonsverdiene for journalistikk i vestlige demokratier. De er uansett veldig bevisste på hva som gagner idealene for deres profesjon.
Denne analysen handler om måter journalister forstår seg selv på som journalister, og den er dermed hermeneutisk. Alle profesjoner har en viss selvforståelse som styrer forholdet til andre profesjoner, for eksempel oppfatningen av hvor autonome de er når det gjelder privilegier og ekspertise. Blant de mange tolkningsrammene som er virksomme i utøvelsen av det daglige virket, skal jeg altså fokusere på den som gjelder ny teknologi.
Teknologier er ikke nøytrale
Teknologisk determinisme er en måte å forstå samfunnsutviklingen på som forutsetter at sosial og kulturell endring kommer som et resultat av en stadig mer avansert teknologisk utvikling. Det ligger under at teknologiene forårsaker endringer på grunn av den effektiviseringen som er innebygd i dem. Raymond Williams (1974) har kritisert denne posisjonen for å undervurdere sosiale behov i samfunnet, og overse at i flere historiske tilfeller, for eksempel ved innføringen av radio, var sosiale behov som nyheter, hjemmehygge og nasjonsbygging de reelle endringsagentene.
En deterministisk forståelsesramme er aktiv i de fleste norske redaksjonsmiljøer, om ikke alle. I en nyhetsredaksjon er det mange rutiner og regler som styrer handlinger og talemåter, og blant disse befinner den teknologiske determinismen seg. Journalistenes arbeid dreier seg om rask informasjonsbehandling, om å sjekke kildene, spisse temaet og skrive saken på en interessevekkende måte. Kilder må oppsøkes enten personlig, per brev, telefon og e-post eller ved hjelp av søkemotorer og websider på nettet. Redaksjonen må være i takt med hendelsenes gang, og helst være først ute med nyheten. Disse kravene medfører en forventning om effektivitet og raskt arbeid, og derfor har deterministiske tankemønstre gode vekstvilkår.
Henrik Ørnebring (2010:58) framhever at journalister har et yrke der det har skjedd store omveltninger de siste årene:
«When journalists are required to learn digital production techniques in order to create content for different media platforms, that represents tangible changes in their working lives, changes that are readily perceived as being ‘caused’ by technology».
Dette er en halv-bevisst tenkemåte som det er lett å falle inn i. Problemet er at teknologi blir tenkt på som noe atskilt fra profesjonsverdiene, og det mener jeg er feil. Det ville nemlig være en stor misforståelse å forutsette at teknologier er nøytrale.
Teknologier har perseptuelle og materielle begrensninger som menneskene nødvendigvis må leve med, og når en ny teknologi blir tatt i bruk oppstår det nye muligheter for handling og kommunikasjon. Vi påvirker alle denne utviklingen gjennom de praksisene vi adopterer og praktiserer i dagliglivet, i det minste påvirker vi vårt eget liv. Vi har alle derfor også et personlig ansvar for teknologiforholdene i samfunnet, og dette blir fordunklet i en deterministisk teknologiforståelse. Leo Marx (1994:35) innser at denne unndragelsen er en tiltrekkende forståelsesramme: “Who among us would deny that it is easy to be drawn into technology-driven explanations of cultural and historical processes?”.
Redaksjonenes bruk av søkemotorer
La meg nå gå inn i vårt empiriske materiale. Nasjonale medier er tungt representert i vår undersøkelse. De urbane journalistikkmiljøene er spesielt interessante fordi de er mer gjennomsyret av digitale teknologier enn lokalavisene og de regionale radiostasjonene. Å følge med på utviklingen er viktig for medier som NRK, TV 2, Aftenposten, Bergens Tidende og P4, og de investerer stadig i nytt utstyr og oppgraderinger. Både for redaksjon og journalister ligger det stor prestisje i å være godt utrustet, og det er viktig å kunne kjempe nyhetskrigen og seerkampen med de nyeste og beste journalistiske verktøy.
Journalister kommer fra alle lag av folket, og vårt utvalg avspeiler dette. Gjennomsnittsalderen på våre informanter var 35 år, den eldste var 54 år og den yngste 22 år. 87 prosent av informantene har høyskole- eller universitetsutdannelse, og 81 prosent av dem er heltidsansatt i bedriften de jobber i. I gjennomsnitt hadde de jobbet 5,5 år i en redaksjon. Vi snakket med allroundjournalister, og journalister som driver med nyheter, kultur, økonomi, sport, medier og kjendiseri, forbrukerstoff og lokalstoff.
Vi spurte ”Hvilke søkemotorer bruker du i ditt daglige arbeid?”, og 100 prosent svarte Google. 72 prosent brukte også Sesam, og 69 prosent Kvasir. Selv om vi bare intervjuet 32 mennesker tror vi dette funnet er representativt for journaliststanden i Norge. Hvorfor er journalistene så avhengige av akkurat Google? Trond (28) i Os- og Fusaposten sier: “Det har bare blitt en vane, altså. Verken mer eller mindre.” Google er så utbredt at det norske språk for lengst har fått et nytt ord i vokabularet; å google noe.
Vi kartla hvor hyppig søkemotorer ble brukt gjennom arbeidsdagen. To tredjedeler bruker søkemotorer flere ganger i timen, og 97 prosent bruker dem daglig (se figur). Søkemotorer er mer integrerte i redaksjonsarbeidet enn både telefoni, e-post og ansikt-til-ansikt samtale. Denne store utbredelsen kan tolkes som et uttrykk for at hele bransjen ser på søkemotorer som uovertrufne verktøyer for journalistikk, og at det derfor er et akseptabelt offer at andre verktøy blir brukt mindre enn før.
Tore (31) i BT.no sier: “Google blir brukt på samme måte som du bruker en kalkulator. Du skal bare ha et svar.” Tanken om at søkemotorer er et verktøy for effektivisering av tradisjonelle arbeidsoperasjoner gjelder både i små lokalaviser og store nasjonale fjernsynsstasjoner, og blant saktearbeidende kulturjournalister og rasktarbeidende nettjournalister. For alle gjelder det at søkemotorer er et nyttig hjelpemiddel for den som behersker det, og til liten hjelp for den som ikke gjør det.
Disse erfaringene blant våre informanter støtter opp under påstanden om at journalistikken er preget av en underliggende teknologisk determinisme. Alt tyder på at man raskt venner seg til nye teknologier, og at de dermed raskt blir nøytralisert. Etter ganske kort tid føles det ikke lenger som en genuint ny eller annerledes praksis enn den tidligere. Siden du gjør det hele tiden blir det vanskelig å opprettholde tanken om at dette er noe spesielt eller nytt. Men nøytraliseringen skjer naturligvis bare mentalt, for den perseptuelle og materielle endringen er permanent og blir ikke nøytralisert i det hele tatt. Nettopp fordi teknologier er så viktige blir de ikke reflektert over, og har blitt kroppsliggjort ifølge Maurice Merleau-Ponty, og internalisert ifølge Berger og Luckmann.
Positive oppfatninger: effektiviserer, forbedrer
La oss nå ta en nærmere kikk på våre informanters påstander om endring, som dukket opp overalt i våre intervjuer. Vi definerer dette som en påstand som enten eksplisitt eller implisitt formulerer en endring fra før til nå eller fra nå til et framtidig tidspunkt. Vi kategoriserte en rekke slike påstander, og presenterer en smaksprøve her.
Søketeknologiene har medført at kildetilfanget er større enn før. Harry (54) i Gudbrandsdølen Dagningen sier: “Tidligere var det jo ikke mulig å hente ut tilsvarende informasjon om lovverk og saksbehandling i kommunen som vi gjør nå. Du kunne jo gjøre det hvis du holdt på en uke. Men nå kan du få veldig god oversikt over veldig mange saker.”
“Nyhetssakene er mer korrekte enn før”, sier Laura (54) i Eidsvoll Ullensaker Blad. Laila (31) i Dn.no bekrefter dette. “Bare å finne faktaopplysninger om en person kunne ta en dag, men nå tar det et kvarter. Det har utrolig mye å si for sikkerheten av det man skriver. Jeg er mye sikrere på at det jeg skriver er riktig.” Guri (32) i Bergensavisen sier: “Det blir lettere å verifisere at noe stemmer, og det blir vanskeligere å slippe unna med noe slett eller halvveis arbeid når det er så enkelt å finne ut om ting stemmer.”
Søketeknologier har gjort produksjonen av artikler raskere og enklere enn før. Jens (52) i NRK Fjernsyn sier: “Umiddelbart får vi svar på selv de mest kompliserte spørsmål. Så det går ikke an å få overvurdert betydningen av Internett som kunnskapsbank.”
Når det gjelder samfunnsoppdraget, er det flere som mener at søkemotorene har skapt en utjevning av kunnskap i redaksjonene, slik at små aktører styrkes. Vidar (25) i TV 2 Nyhetskanalen sier at “der de tunge mediemaskinene med mest penger tidligere hadde klare fortrinn, så har de skrumpet inn på grunn av teknologien”. Både Terje (38) i Dag og Tid og Kari (40) i Klassekampen framhever dette. Kari sier: “Vi har hatt begrensede midler til å abonnere på andre papiraviser og tidsskrifter, og vi har et veldig lite bibliotek. Vi har dessuten ikke mulighet til å reise mye. Sånn sett har nettet åpnet tilgangen på informasjon veldig.”
Negative oppfatninger: forflater, passiviserer
Dette var positive oppfatninger av forholdet til teknologi, der teknologiens iboende egenskaper medfører effektivisering og forbedring av ulike slag. Her kommer noen eksempler på negative oppfatninger av de samme teknologiforholdene.
Klipp- og limjournalistikken blir oppfattet som det største enkeltstående problemet. Laila (31) i DN.no sier at “det er mye mer cut and paste og kopiering nå. La oss si at du kommer litt skjevt ut med en opplysning, den er ikke nødvendigvis feil, men den er ikke riktig heller. Hvis denne opplysningen kommer i en bakgrunnsartikkel i Aftenposten, så kan du være sikker på at den dukker opp i hundre små meldinger i andre medier. Og den vil dukke opp igjen hvis det blir en stor sak om temaet et år etterpå.”
Knut (34) i BA sier at det er negativt at “det alltid er om å gjøre å være raskest ute med fellesstoffet, for eksempel i tilknytning til en pressekonferanse eller en ulykke”. Dette har påvirket journalistikken generelt, mener Harry (54) i Gudbrandsdølen Dagningen. “Det å være raskt ute går ofte på bekostning av kvaliteten. Det blir mye selvfølgeligheter som surrer rundt, og jeg tror at journalistikken generelt har blitt mer overfladisk.”
Ulrikke (28) i Propaganda framhever også overfladiskheten som et problem. “Det blir mye mer bruk av den samme kilden, for søkemotorer gjør oss late. Det er lettvint å ta det første du finner ut.” “Du har ikke deadline, du har startline”, sier Lars (31) i VG Multimedia. “Du publiserer artikkelen din som en kort sak, og så bygger du hele tiden ut. Det å få ut en sak ganske kjapt er så viktig at det kan gå på bekostning av kvaliteten.”
Et ytterst troverdig problem er at journalistene blir sittende veldig mye inne på kontoret, og har lite direkte kontakt med kildene. Fred (33) i Bergens Tidende har nådd et metningspunkt for tidsbruk ved datamaskinen. “Særlig mye mer tid bør kanskje ikke journaliststanden tilbringe ved datamaskinen, men så er det nesten ikke mulig heller.” I noen redaksjoner har utviklingen i retning av stillesittende computerarbeid nådd maksimal utbredelse.
Alle eksemplene jeg har gått gjennom er preget av den samme tolkningsrammen: journalistikken som sådan er autonom, mens teknologien kommer og påvirker den fra utsiden, på gode og dårlige måter samtidig. Dette er et ytterst dominerende rammeverk, og det kan være vanskelig å se alternativer uten å gå til radikale teorier som Bruno Latours symmetriske aktør/nettverk-teori.
Determinisme — en dårlig teori om virkeligheten
Journalistene tenker at teknologien fungerer på en forhåndsbestemt måte, med kraftfulle konsekvenser og liten mulighet for påvirkning fra deres egen side. Men samtidig har journalistene en svært robust forståelse av sin egen profesjon, — av samfunnsoppdrag og vaktbikkje og dagsorden. Profesjonen er liksom akkurat like autonom som teknologien, og journalistenes kritiske research er derfor per definisjon upåvirket av søketeknologiene. Alle teknologier vil kun være verktøy til å utføre kildearbeidet godt eller dårlig, og æren eller skammen ligger hos journalisten som alltid før.
Vårt materiale gir grunn til å hevde at teknologisk determinisme fungerer som en optimistisk holdning for en yrkesgruppe som lever i omskiftelige og vanskelige tider. Denne pragmatiske, no-nonsense-tilnærmingen til teknologi er en fleksibel forståelsesramme når stadig nye teknologier blir introdusert i hverdagen. Enten det gjelder Twitter og Facebook eller iPhone og iPad, så overlever profesjonen gjennom å tenke at den gjør det den alltid har gjort. Hvis en teknologi fungerer bra vil den bli oppfattet som positiv, og hvis den fungerer dårlig vil den bli oppfattet som negativ. I alle tilfelle er det teknologien som forklarer endringene.
Slik blir teknologisk determinisme en velfungerende overlevelsesstrategi, selv om den fortsatt er en dårlig teori om virkeligheten.
Referanser
Smith, M., Marx, L. (red.) (1994): Does Technology Drive History? The Dilemma of Technological Determinism. Cambridge, Mass.: MIT Press.
Williams, R. (1974): Television. Technology and Cultural Form. London: Fontana/Collins.
Örnebring, H. (2010): “Technology and journalism-as-labour: Historical perspectives”, Journalism Vol 11 (1) 57–74, 2010.
Om artikkelen
Dette er en forkortet versjon av en artikkel med samme navn i Johann Roppen og Sigurd Allern (red): Journalistikkens samfunnsoppdrag. IJ-forlaget 2010.