Nye medier, gammeldags journalistikk

Det kan se ut til at nye medieteknologier som Internett og mobiltelefon vitaliserer demokratiet, i det minste er dette et håp blant medieaktivister, intellektuelle og politisk engasjerte medieforskere. Framtidsoptimismen er sterk, og viljen til å ta i bruk nye muligheter er tydelig i alternative journalistiske prosjekter som www.indymedia.org.

Og det virker rimelig å koble massemediene med demokrati. Samfunnslivet i en stat blir ikke bedre enn de massemediene man har til å samkjøre det med. Helt siden 1700-tallets revolusjoner i Europa og USA har massemediene blitt tillagt en helt spesiell rolle for sunnheten til en demokratisk stat. Mediene forholder seg kritisk og fritt til statens liv, og utgjør en politisk debattarena som er allment tilgjengelig for innbyggerne (se Calhoun 1992 for en introduksjon til borgerlig offentlighet). Problemet er at mediene aldri har fungert særlig demokratisk når det gjelder å gi borgerne selv tilgang til å delta i skrift eller tale, og tilbestemme dagsordenen.

I denne artikkelen definerer jeg «gammeldags journalistikk» som de budskaper og formidlingsformer som blir skapt i et enveisstyrt system der noen få skal tale til veldig mange. Denne maktfordelingen har preget de elektroniske mediene radio og fjernsyn siden de først ble utbygd. For framtiden er det viktig at man får ikke bare nye medier, men også en journalistikk som skaper en mer aktiv deltakelse fra borgerne i dem. Dette kan kalles minimums-journalistikk, og ville innebære en så beskjeden deltakelse fra journalister som mulig. For å sette mitt resonnement inn i en større sammenheng beskriver jeg tre idealtypiske atferdsmåter i moderne medier, nemlig produksjonsatferd, tilskueratferd og deltakeratferd. Jeg argumenterer for at bare den sistnevnte har potensial til å føre til mer jevnbyrdig offentlig kommunikasjon blant borgerne, og at den må kultiveres bevisst med nye metoder. Jeg avslutter med et konkret forslag til hvordan digitale medier kan dyrke verbal deltakelse i framtiden, basert på et eksperiment med webradio kalt «Demostasjon» (se Nyre 2005b og Nyre og Appel 2006 for detaljer).

Kritikk av enveiskommunikasjon

Det kan virke urimelig å hevde at den nåværende journalistikken og driften av medier er udemokratisk. Aviser som Aftenposten og kringkastingsstasjoner som NRK driver jo seriøs journalistikk og tar i de fleste sammenhenger sitt samfunnsoppdrag som vaktbikkje på største alvor. Borgerne blir informert om stortingsdebatter og internasjonal politikk, de får presentert allslags saker av offentlig interesse, og sentrale aktører debatterer i timevis og over mange spaltemetere hver dag. Aviser, radio og fjernsyn gjør at borgerne i høyeste grad blir opplyst og informert om samfunnets gjøren og laden. Hvordan kan man da påstå at mediene ikke fungerer særlig demokratisk?

Jo, fordi «demokratisk» kan hevdes å bety «likebyrdig deltakelse» i tillegg til «velinformert tilskueratferd». Hvor mange mennesker deltar faktisk i de nasjonale mediearenaene i løpet av en dag? Av 4,5 millioner innbyggere i Norge snakker vi neppe om mer enn 5000 mennesker, mens det burde vært minst 450 000 bare for å være i nærheten av noe som kunne kalles demokratisk. Slik sett er massemediene strukturelt udemokratiske, det vil si at de både teknisk og kulturelt er bygd for at noen få mennesker skal kunne henvende seg til veldig mange.

Det er store linjer i denne asymmetrien. Gjennom sytti år har kringkasting blitt et veritabelt maskineri for enveiskommunikasjon, der innhold sendes fra journalister og redaktører til isolerte individer utover landet, fra kontrollrommet via Tryvannstårnet til mottakerne. Radio og fjernsyn masseproduserer programmer slik en fabrikk masseproduserer sko eller traktorer, og distribuerer dem på en måte som ikke tillater noen form for direkte kontakt mellom lytterne, leserne eller seerne. Som del av dette har radio og fjernsyn gjennom det 20. århundret dyrket fram en atferd blant borgerne som går ut på å sitte hjemme og utføre svært sofistikerte kulturelle ferdigheter overfor svært mange forskjellige kanaler (se Bastiansen og Dahl 2003 for en innføring i norske massemediers historie).

Hva er det borgerne lærer mens de sitter der? Nyhets- og aktualitetsmediene former i veldig stor grad det intellektuelle handlingsrommet som blir kalt å være «oppdatert»; å vite hva som foregår i samfunnet omkring deg, og å få vite det så raskt som mulig. Det er journalister, produsenter og eiere som setter dagsorden og styrer ordet, mens politikere, kjendiser og andre elitegrupper er deltakere. De andre borgernes mulighet til påvirkning er minimal, og består hovedsakelig av det budskapet som seer- og lyttertall gir produsentene. De store mediebedriftene lager beskrivelser av samfunnet med avanserte tekniske metoder som borgerne selv ikke disponerer over. Gjennom mikrofon, kamera og redigering blir folk og samfunnsprosesser underlagt en beskrivelse som er styrt av produsentene. Forskjellen i tilgangen til produksjonsmidlene blir rettferdiggjort ved å definere journalistikk og medieproduksjon som en legitim profesjon i sin egen rett, et økonomisk og håndverksmessig system som kan sammenlignes med reklame, PR-arbeid, undervisning etc. Vi får overlate meningsutvekslingen i mediene til de som har greie på det, liksom.

Selv om jeg presenterer en ramsalt kritikk av maktfordelingen i tradisjonelle elektroniske medier, betyr ikke det at jeg mener alle deres egenskaper bør endres. Radio og fjernsyn utgjør virkelig store arenaer for offentlig meningsutveksling, og dette ville være verdifullt også for en mer deltakerbasert journalistikk. Utbyggingen av disse arenaene har foregått fra 1930-tallet, da kringkasting ble en enhetlig nasjonal kommunikasjonsform under ett tak. Helt til 1980-tallet hadde NRK radio og fjernsyn på godt og vondt alle norske borgeres oppmerksomhet. Slike store arenaer er verdifulle fordi de gjør det mulig for borgerne å forholde seg til de samme sakene, de samme konfliktlinjene, og de samme løsningsforslagene vedrørende viktige saker i staten. Det er simpelthen bare de store massemediene som kan formidle borgernes vaktsomhet og politiske engasjement til alle borgerne.

Men selv om mediene fortsatt er mektige har det de siste tiårene blitt flere offentlige arenaer som samtidig er mindre. Fra begynnelsen av 1980-tallet ble det mangfold i eteren, det vil si at det utviklet seg en flora av konkurrerende offentligheter. Jeg kan kort nevne lokalradio og lokalfjernsyn, TV-Norge og etter hvert TV2 og P4. På 1990-tallet ble radio og fjernsyn koblet til andre selvstendige medieteknologier, særlig gjennom skriftlige meldinger på SMS og epost. Nå, inn på 2000-tallet, er det muligens en stor historisk endring på gang fordi avanserte internettbaserte medier er i full bruk, for eksempel podcasting, debattfora i nettavisene, alternative webradioer og web-tv, blogger og et utall hjemmesider som hver og en kan kalles «offentlig» (se Rasmussen 2002 og Ling 2004 for perspektiver på slike digitale medier). Problemet med dette, som jo kan se ut som en vidunderlig demokratisering av produksjonsmidlene, er at ingen enkeltborger kan forholde seg samlet til de mange saker som blir debattert, og langt mindre oppdage et konkret forslag til løsning i viraken. Dette er enklere hvis det bare finnes noen få store arenaer, selv om rommet for maktkonsentrasjon også vil være større.

Her er det et dilemma. De nye mediene består av mange små offentligheter der deltakelsen ofte er helt jevnbyrdig for de få som deltar, mens de andre borgerne knapt er klar over hva som blir debattert der. De gamle mediene består av få store offentligheter som ikke har demokratisk deltakelse i det hele tatt, men som skaper nasjonal oppmerksomhet omkring de temaer og personer som opptrer. Det ser ut til å være en lov som sier at jo større tekniske, administrative og journalistiske ressurser som blir anvendt, jo sterkere offentlig gjennomslag vil en mediearena få, mens jo mindre av disse ressursene et nytt alternativ har, jo svakere offentlig gjennomslag vil det få. Implikasjonen er at initiativer fra grasroten vil forbli i den allmenne offentlighetens skygge, og kun vil opptre i spesialoffentligheter som ikke engang kommuniserer med hverandre.

Verdien av deltakende demokrati

Hvorfor er det egentlig så viktig at vanlige borgere deltar som aktører i mediet når de vitterlig alle sammen blir nådd med mye viktig informasjon fra kunnskapsrike mennesker, og åpenbart lærer mye nyttig og får tidsfordriv attpåtil? Det er jo ikke som i gamle dager, da et gjennomsnittshjem ikke inneholdt flere mediemuligheter enn en enkelt bok (og det var Bibelen). Nå kan folk nås på en profesjonell måte hele døgnet i mange kanaler, og slik sett nyter borgerne godt av en omfattende medieutrustning. Svaret er enkelt: Et slikt opplyst ekspertvelde er ikke godt nok for demokratiet, selv om det er bedre enn ingenting.

Den amerikanske filosofen John Dewey skrev i 1927 en bok kalt The Public and its Problems. Der definerer han offentlighet som «det som er allment kjent om statens virke», og «det som borgerne må vite om staten for at den skal kunne fungere på en legitim måte» (s. 12). Denne allmennkunnskapen hadde dårlige kår i Deweys samtid. Han skrev i en periode da hundrevis av kommersielle radiostasjoner konkurrerte i den amerikanske eteren, og den statlige propagandaen omkring politiske spørsmål var brutal i etterkant av første verdenskrig. Kjernen i hans bekymring er at offentligheten var forvirret og fullstendig selvmotsigende, mye slik den norske medieoffentligheten er i dag. «Det er ikke det at det ikke finnes en offentlighet, en stor mengde personer som har en felles interesse av konsekvensene av sin sosiale samhandling. Det er for mye offentlighet, en offentlighet som er for utvannet og spredt og for intrikat sammensatt» (s. 137).

Men det er jo utenkelig at alle skulle kunne snakke sammen! Millioner av mennesker lever sammen i en kompleks stat som igjen bygger på globale nettverk og allianser. Det er lett å bevege seg langt og ofte, og lett å skifte jobb, interesser eller politisk syn. «Den fremste vanskeligheten,» sier Dewey, «er å oppdage de midlene som gjør at en spredt, mobil og mangfoldig offentlighet kan anerkjenne seg selv, og derigjennom uttrykke sine interesser» (s. 146). Han fortsetter: «Det er med andre ord et sterkt behov for å forbedre metodene og forutsetningene for debatt, diskusjon og overtalelse. Der ligger selve problemet for offentligheten» (s. 208). I en god stat ville borgerne ikke være atskilt fra hverandre på den overnevnte måten, men være organisert slik at de forholdt seg til noen få store offentlige arenaer der de drøftet fellesskapets viktigste spørsmål. Den politisk sett beste løsningen ville derfor være at arenaer på størrelse med NRK og TV2 kunne eksistere med langt flere ordinære borgere som deltakere. Og samme hvor sprøtt det måtte høres ut å bringe en halv million innbyggere på lufta hver dag, er det klart at dette ville vært mer demokratisk i deltakermessig forstand, og Dewey og andre teoretikere i denne tradisjonen ville trolig støtte initiativer i denne retningen.

Siden man ikke kan kreve at hele befolkningen skal delta, må man sette hovedinnsatsen inn på å beskrive den kommunikasjonsatferden som ville være best for samfunnet som helhet, og arbeide for at den blir tatt i bruk i nye medier. På den fronten har det for øvrig skjedd mye de siste årene, for eksempel i den alternative journalistikken til www.indymedia.com som jeg alt har nevnt. De digitale formidlingsmåtene på Internett kan ses som verdifulle treningsøkter for en ny måte å bruke elektroniske medier på, og noen av disse ville trolig egne seg til bruk i større nasjonale offentligheter.

Det som trengs er en sakte, men sikker utbygging av muligheten til å ytre seg verbalt i radio og/eller fjernsyn, enten det er fra jordbundne nett eller bredbånd. Målsettingen må være å utvikle metoder som gjør det offentlige livet mer jevnbyrdig enn det er nå, uten at man taper nasjonal oppmerksomhet, uten at det blir umulig å tjene penger på driften, og uten at journalistikken stagnerer til tabloidisert debatt. En intelligent demokratisering av massemediene må derfor foregå gjennom evolusjon snarere enn revolusjon. La meg dra en parallell til skriftmediene. De har funnes i 4000 år, og staten har drevet allmenn lese- og skrivetrening i mange hundre år, først for overklassen og kunnskapselitene, senere for alle innbyggerne på folkeskolen. Tenk hva skriftens kommunikasjonsteknikker har gjort det mulig for enkeltpersonen å oppnå i samfunnet, og tenk så på hvilken handlekraft de elektroniske mediene kunne gitt oss hvis de ble spredt på en like demokratisk måte. Kanskje vil de også komme til å være kulturbærere i tusenvis av år, og derfor er det tvingende nødvendig at vi inkluderer dem i våre overordnede kulturelle og politiske verdisystemer.

Produksjonsteknikker

Hvis man vil forbedre massemediene, er det nødvendig først å forstå de sosiale og teknologiske forholdene som finnes nå, og som gjør at den tradisjonelle maktfordelingen reproduserer seg selv. Jeg mener det er fruktbart å se radio og fjernsyn i lys av tre grunnteknikker: produksjon av programmer med mikrofoner, kamera og redigeringsutstyr i en mediebedrift, tilskuende atferd framfor mottakerapparatet, og deltakende atferd med SMS, telefon og Internett. De to første er vel etablerte og virker til å reprodusere den nåværende maktfordelingen, mens den siste har et stort ubrukt potensial for å skape endringer.

Jeg vil beskrive hvordan borgerne som fortolkende og handlende vesener gjør bruk av massemediene til daglig. Deres atferd kan kalles «kommunikasjonsteknikker», og begrepet beskriver menneskenes bruk av teknisk utstyr for å kommunisere med andre mennesker (se Brüning 2005 og Gentikow 2005). En slik teknikk skaper en arena for meningsskaping gjennom at den preger fysiske gjenstander med uttrykk på måter som man må kunne disse teknikkene for å forstå, og ha tilgang til de rette materialer for å kunne konstruere, eller ha tilgang til penger for å kunne kjøpe. Dette gjelder kunstneriske uttrykk, karttegning og evnen til å skrive, der man opp gjennom tidene har anvendt fjærpenn og pergament, skrivemaskin og A4-ark, osv. Kommunikasjonsteknikker må hele tiden holdes i hevd, enten det er i et helt samfunn eller i en mindre gruppe. Gjennom historien har en rekke teknikker dødd ut enten fordi utstyrsparken ble utdatert, eller fordi menneskene som praktiserte den døde ut, flyttet eller fikk helt andre behov. Nye teknikker har oppstått på grunn av gode ideer, tilfeldigheter og prøving og feiling. (See McLuhan 1996 for et klassisk perspektiv på massekommunikasjon som teknologiske miljøer, og Nyre 2003; 2004 for nyere varianter).

Det viktigste håndverket i elektroniske medier er det som mestres i medieorganisasjonen selv. Særlig produksjon av programmer med mikrofoner, kamera, redigeringsutstyr og en stor stab står sentralt. I historisk lys blir det her anvendt teknikker fra offentlige taler, teater, foredragsvirksomhet, nyhetsformidling og fortellertradisjoner av mange slag, som alle er tilpasset mediets krav. Men ikke minst har det oppstått genuint nye kulturuttrykk sammen med framveksten av disse mediene. Her står den dokumentariske autoriteten til lyder og bilder i særklasse. Ved å kunne vise fram virkeligheten med mikrofon/høyttaler og kamera/skjerm har produsentene et kraftig overbevisningsmiddel, og det blir brukt i nyheter, dokumentar, dokusåper og lignende sjangrer (se Ellis 2000). I befolkningen er det hovedsakelig profesjonelle medarbeidere som kan teknikkene for å lage slike produkter, det kan som nevnt være journalister, musikere, artister, programmedarbeidere, teknikere, redigerere, kamerafolk etc.

Det er et sterkt skille mellom produksjon og resepsjon, mellom det kreative arbeidet som er arbeidsintensivt og kostnadskrevende, og borgernes handlingsløse oppmerksomhet framfor høyttaler og skjerm. Det er ytterst vanskelig for borgerne selv å ta initiativet i et slikt språk, og derfor blir det selvfølgelig at et lite antall mennesker laget disse komplekse programmene for svært mange. For de som mestrer produksjonsteknikker, gjelder det å være best (blant likemenn). Det gjelder å snakke fjernsynsmediets språk, å ligge i front av sjangerutviklingen og å kunne spille på mange former for intertekstualitet. I TV-produksjonen er det stor vekt på å spille på seernes TV-kunnskap, det vil si at en bruker bilder og lyder som peker mer til andre bilder og lyder enn til virkeligheten utenfor mediet (se Maasø 2002 for en grundig analyse av slike virkemiddel). TV-serier hermer ironisk etter amerikanske cowboyfilmer eller Wam og Vennerøds filmer fra 1970- og 80-tallet. Fra 1990-tallet har fjernsynet begynt å gi en opplevelse av vanvittig raske skifter i lyd- og billedklipp, der stemmer og kropper kommer fram og forsvinner på de merkeligste måter, og trailere, reklamer og egenreklamer blir stappet inn mellom alt det andre. Dette er en estetisering av mediet som i stor grad handler om at produsenter og journalister ser slike hardt redigerte programmer som uttrykk for at mediet er i ferd med å finne sin form. Utviklingen i denne retningen vil foregå med uforminsket styrke så lenge maktfordelingen ikke endres utenfra.

Jeg legger mer vekt på en annen type mediespesifikt uttrykk som blir dyrket i sin fulle bredde i nåtidens produksjonsteknikker, og som vil bli svært vanskelig å forandre, nemlig personlighetsmakt. Denne stammer fra radio og fjernsynstilknytning til lyd og levende bilder, der det jo av naturlige grunner vil bli oppmerksomhet på stemmebruk, kroppsbevegelser, karakter og personlighet. Mikrofonene og kameraene framstiller alle deltakernes personlige framtoning enten man vil det eller ikke.

Det har over lang tid utviklet seg en intimisering av omgangsformene i offentligheten, og selv om den er mest framtredende i kringkastingens egne programmer opptrer den også i det offentlige livet for øvrig. Den har for eksempel hatt stor betydning for framføringen av politiske taler i Stortinget og i andre sammenhenger. I boka Virksomme Ord (2005) beskriver Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen hvordan norsk politisk talekunst har endret seg sammen med oppkomsten av den personorienterte stilen i radio og fjernsyn.

Nettopp fordi denne makten er basert på visse kommunikasjonsteknikker, ble det opp gjennom tiårene klart at personlighet var noe man kunne skape seg bevisst og som et yrkesvei. Ja, i grunnen lever alle journalister, enten de er på TV eller radio, av å levere en personlighet med journalistikken sin. Dette yrket blir hovedsakelig utført i TV-stasjonenes mange studioer, og de ligger jo hovedsakelig i storbyene. Derfor har Storbritannia sin London-baserte kjendiskultur slik USA har sine New York- og Los Angeles-baserte kjendiskulturer. Norsk fjernsyn (og radio) er preget av en Oslo-sentrert kjendiskultur med interne hierarkier og målestokker for opprykk og nedrykk, og med NRK, TV2, TV-Norge og TV3 som sine fremste tumleplasser.

Det handler om å utvikle en personlighetsprofil som blir ens merkevare, og som assistenter kan skrive manus for. Journalister utvikler kløktige strategier for å bli mest mulig effektive i den personligheten de har valgt. I Gullrekka på fredagskvelden har NRK alene minst fire gjestepersonligheter i «Beat for Beat», to i «Nytt på Nytt», og minst fire politikere, forskere og/eller popstjerner i «Først og Sist», for ikke å snakke om de åtte-ti høyprofilerte faste deltakerne i disse programmene. Omtrent alle disse kjendisene foregir å være «mest autentisk», og mener å ha hevd på å bli oppfattet som spesielt viktig. Det oppstår et generelt troverdighetsproblem når så mange TV-aktører er seg selv så intenst og strategisk.

Her handler det om en sosial balansekunst. Tiltroen til personligheter på fjernsyn fikk seg en alvorlig knekk midt på 1980-tallet. Knut Bjørnsen hadde bygd opp personlig troverdighet i NRK-systemet i tjue år, blant annet i «Sporten» og «Kvitt eller dobbelt». Men da han gikk over til TV-shop på TV-Norge gjennomgikk han et integritetsfall uten sidestykke i norsk kjendishistorie. Hvis Knut Bjørnsen hadde oppført seg i pakt med sin offentlige personlighet, som jo var tillitvekkende og troverdig, ville han aldri ha begynt å selge gryter og stekepanner på TV klokka fire om ettermiddagen. Det ble klart for alle at personligheten «Knut Bjørnsen» ikke var slik som den så ut, men at den faktisk var en vare til salgs til høystbydende.

I våre dager er det helt naturlig å ha personlighet som yrke. På grunn av kommersialiseringen av norsk fjernsyn er det nødvendig for alle journalister å gjøre slike handler, og det er ikke uvanlig at en person skifter personlighet flere ganger gjennom karrieren. Dette industrialiserte rollespillet har gjort at det nå er betydelig flere kjendiser i Norge enn for bare ti år siden.

Problemet er at journalistene objektiverer seg selv i sin offentlige rolle, for å bruke et uttrykk Hans Skjervheim blant annet diskuterer i artikkelen «Deltakar og tilskodar» (1957). De gjør sin egen framtoning til et faktum de kan innordne i en praktisk sammenheng, og da trenger de ikke å ta seg selv og det de sier helt på alvor. Men dette personlighetstrikset er etter hvert velkjent. Det er vanskelig for kjendisen – og politikeren – å hevde seg på en troverdig måte når så mange andre bruker de samme triksene for å nå de samme målene. Det har blitt vanskeligere for tilskuerne å tenke seg den profesjonelle mediepersonen som en oppriktig person, en som mener det han sier og står inne for det. Han framstår ofte som en ren skuespiller eller en opportunist som alltid har karrieremotiver bak sin atferd.

I en kultur der personlighet er et yrke, er det vanskelig å bli akseptert som faktisk oppriktig, og lettere å bli oppfattet som en posør blant mange andre. Dette gagner åpenbart ikke den demokratiske samtalen slik John Dewey skisserer den.

Tilskuerteknikker

Tilskuernes påkrevde ferdigheter er av en helt annen art enn produsentenes. Her handler det om en stillesittende, men til tider høyst oppmerksom atferd framfor mottakerapparatet. Lytteteknikker for radio har tradisjonelt blitt tenkt på som en evne til å danne seg bilder av det man hører, og så å si gjeninnføre farger og former i lydenes kilder (se Eide og Nyre 2004, Hendy 2000). Fjernsyn blir ofte tenkt på som et medium preget av «glance», det vil si et atspredt blikk som flakker mellom skjermen og hjemmelivets andre krav, mens man holder utviklingen i programmet under kontinuerlig oppsikt gjennom å høre på lydsporet (se Ellis 1992). Disse teknikkene kan bli utført av hvem som helst, de forutsetter bare at man kan det språket som brukes (og knapt nok det), og at man er nysgjerrig på hva som er på lufta. Merk at alle profesjonelle mediefolk naturligvis lærte seg den tilskuende atferden lenge før de ble profesjonelle, og derfor ganske lett kan sette seg inn i tilskuerens opplevelse.

Det ville være feil å si at disse teknikkene er intellektuelt mindreverdige i forhold til produksjonsteknikker, for de har skapt en rik kultur av koder, kulturelle referanser og stemninger blant publikum. Ved å diskutere den siste episoden av «Idol», tar man i bruk kunnskap om fjernsynskonvensjoner, sjangergrenser, musikkhistorie, framføringstalent og andre aspekter ved TV-produksjon. Tilskuerens fremste referanser er alle de andre programmene, kjendisene, filmene og popmelodiene. Gleden ligger i å oppdage at det man ser på, ligner på noe annet som man liker eller misliker. Selv om slik forståelse er sofistikert, er den mediespesifikk på en måte som ikke bare er av det gode, fordi den hovedsakelig peker innover i medienes egen verden. Slik sett har fjernsynsprogrammer stor sanselig og kulturell verdi uten nødvendigvis å være politisk relevante.

Det er lett å se fjernsynstitting som en passiviserende aktivitet. 11963 skrev den norske forfatteren Finn Carling spydig om det å se på fjernsyn: «Man behøver ikke reise seg, som når man skifter grammofonplate, man er ikke nødt til å gå ut av huset, som når man skal på kino. Nettopp det at seeren mottar uten å yde noe for det, at han faktisk lar seg fore som et passivt spebarn, er det som får enkelte til i fullt psykologisk alvor å oppfatte fjernsynet som en morserstatning» (sitert fra Dahl 1996: 275). Carling setter tydelige ord på hvordan fjernsynet skaper et passivt uttrykksregister for borgeren. Men denne passiviteten finnes jo bare akkurat når man ser på TV, og som skoleverket har skjønt i hundrevis av år, er det å sitte stille åpenbart positivt for læring og hukommelse.

Det ville være feil å si at man ikke kan være aktiv som tilskuer. Det mest innlysende eksempelet er radioens (og musikkspillingens) store mobilitet og de mange mulighetene til å tilpasse den til dagliglivet. Det finnes bilradio, transistorradioer, walkman, mobiltelefon og andre bærbare medier, og de brukes på trening, på bussen, på skogstur og i nesten hva som helst slags andre hverdagslige sammenhenger. Fjernsynets stasjonære teknologier har en annen form for aktivitet, og den er knyttet til bruk av fjernkontroll, kanalvalg, opptak og avspilling på video/DVD/harddisk, hjemmekino med surround-sound og flatskjerm, og beslektede medier som dataspill med heftige audiovisuelle effekter. Fjernsynsapparatet er det sentrale apparatet i et luksuriøst nytelsessenter som er plassert i hjertet av hjemmet. Problemet med denne typen aktivitet er at den ikke på noen måte foregår i programmet, men bare handler om å tilrettelegge ens eget konsum av det.

Det mest aktive ved tilskuerteknikkene er den store valgfriheten i kanaler som finnes i vår tid. Her handler det om å velge sin foretrukne offentlige arena, og tilskuerne har fått en stadig større meny å velge fra. Med overgangen til flerkanalsamfunnet på 1980- og 90-tallet ble det større valgfrihet for både radio-lyttere og fjernsynstittere. Satellittoverført TV og kabel-TV gjorde det mulig å få inn flere stasjoner enn NRK. Nå er det helt vanlig å ha tilgang til over 20 TV-kanaler, og en kan zappe ustoppelig mellom dem gjennom kvelden. Det er parabolantenner på mange hyttetak. En kan ta for gitt at det er mulig å se på fjernsyn (og lytte til radio) når som helst på døgnet, og trolig vil en også finne noe en har lyst til å se.

Tilskuerteknikker har fokus på å mestre komplisert teknologisk utstyr og å velge fra en kjempestor meny av programmer som kan nytes slik det passer. Dette kan oppfattes som et historisk klimaks for det systemet der borgeren blir gjort til en ren mediekonsument.

Deltakerteknikker

Jeg har vært inne på at medieatferden er i forandring. Det er ingen tvil om at mange flere borgere slipper til som deltakere i radio og fjernsyn etter introduksjonen av digitale medier, og dette er noe genuint nytt i kringkastingens historie. Rett nok er den journalistiske bruken av «vanlige mennesker» som deltakere i programmer ikke noe nytt. Det har for eksempel funnes spørreprogrammer for barn («Hei») og voksne («Påskelabyrinten») og storstilte underholdningsprogrammer der vanlige borgere er i rampelyset («Hodejegerne», «Vil du bli millionær?» etc.), men nå foregår det hele i mye større skala. Jeg vil dele inn nåtidens deltakerteknikker i tre.

1. Borgeren som respondent. Dette er deltakelse av det minst forpliktende slaget, oftest basert på skriftlig tilbakemelding enten på SMS eller epost. Et typisk eksempel ville være at programlederen stiller lytterne et spørsmål om popmusikk, og hvis du sender rett svar på SMS, kan du bli den heldige vinner av en CD. Publikum i hjemmet blir mer aktive fordi de kan vinne en premie hvis de hører etter og finner det rette svaret, eller fordi de kan påvirke skjebnen til dem som er med i programmet ved å stemme på sine favoritter.

2. Borgeren som personlighet. Dette er deltakelse med tale i studio eller på telefon, eller innøvd atferd framfor kamera i studio. Her er borgeren på sitt mest iscenesatte, og evnen til å formulere seg godt og opptre sikkert og tillitvekkende er viktig. I vår tid blir det i større grad enn før lagt til rette for slike deltakerteknikker, som er krevende for borgeren selv og dessuten programteknisk sett mye mer komplisert enn å ha borgerne med som rene respondenter på noe. Forventningene er store når folk møter opp på audition for Big Brother eller Idol, og en brøkdel av de håpefulle får faktisk oppfylt sitt ønske om en framtidig karriere i mediene. Programmer basert på slik deltakelse kan i noen grad oppfattes som en måte å rekruttere talenter til massemediene på, det vil si at de viderefører status quo samtidig som de framstår som demokratiserende.

3. Borgeren som produsent. Dette er deltakelse basert på at vanlige mennesker selv spiller inn og rapporterer hendelser. Hvis det skjer noe dramatisk, som en bilulykke, et jordras eller et terroristangrep, vil mange mennesker ha tatt opp hendelsen på hjemmevideo eller knipset bilder. Disse blir kjøpt av mediebedriftene, og slik deltar en del borgere svært aktivt i produksjonen av programmer, med det viktige forbeholdet at det er helt tilfeldig om man er tilstede med sitt kamera når en dramatisk hendelse skjer. En versjon av «borgeren som produsent» er at mange lærer seg å produsere amatørprogrammer eller småsnutter med software på PC-en, som de kanskje bare får vist til familien eller kollegene, men som likevel er uttrykk for en endring i bruken av medieutstyr. Teknikker som tidligere var forbeholdt profesjonelle blir demokratisert, særlig på områder der utstyret tidligere var svært dyrt, men nå er relativt billig.

Alle disse nye mulighetene for journalistisk kontakt med borgerne gjør det rimelig å tro at den sentraliserte kontrollen over elektroniske medier kan utfordres, og at en bredere folkelig deltakelse ikke bare er mulig, men faktisk allerede er i ferd med å bli til virkelighet i norsk offentlighet.
Men et slikt resonnement er for enkelt. Det er et fundamentalt problem knyttet til den atferden programmene krever hos folk. For det er selvsagt den «gammeldagse journalistikken» som bestemmer hvem som får være med, og produksjonsfolkene «screener» eller siler de påmeldte ut fra hvilke personlighetstyper og atferdsmønstre de trenger til dagens program. Det blir tenkt ut en deltakerposisjon som passer for programmet, enten det handler folk som har godt humor og kan lage ablegøyer, folk som kan svare på vanskelige spørsmål, folk som har mot til kanskje å drite seg ut i en talentkonkurranse, etc. Den typen deltakelse som til enhver tid er mest populær ut fra seermålingene blir oppmuntret, og slik sett handler dette om konsumentens deltakelse, ikke borgerens. Det vil si at aktiviseringen hovedsakelig er av underholdningsmessig og kommersiell art, og ikke politisk, ved at borgerne bestemmer dagsordenen og går i debatt med hverandre. De rollene som blir utdelt passer perfekt inn i det nåværende systemet. Den tilbakelente TV-titteren bøyer seg fram et lite sekund, før han og hun faller tilbake i godstolen.

Selv om de interaktive tjenestene i moderne kringkasting er dramatisk forskjellig fra NRK-monopolets sentraliserte henvendelse, utgjør de ikke nødvendigvis en forbedring. De er først og fremst uttrykk for en kommersiell ideologi som sier at folk fortjener å more seg, de fortjener å få friminutt fra hverdagen når det måtte passe dem. Blant de profesjonelle er det følgelig hard konkurranse om å skape det mest attraktive friminuttet (se Enli 2004 for produsentenes perspektiver på slik programvirksomhet).

Således er det ikke mulig å oppfatte deltakerteknikkene som noe som har oppstått hos borgerne selv, det handler mer om å utnytte nye teknologier for alt de er verdt som konsumteknologier og pengemaskiner. Dette argumentet er lett å underbygge. Lek eller konkurranse medfører et engasjement fra hjemmet overfor stasjonen, og det er mindre kostnadskrevende å produsere enn kompliserte fiksjons- og dokumentarprogrammer. En av de viktigste drivkreftene bak de nye sjangrene er faktisk at stasjonene kan ta seg godt betalt for telefonlinjene inn til programmet. Slik betaling er genialt fra et forretningsmessig ståsted, men katastrofalt for programmets troverdighet som en forbedring av deltakerteknikkene i den offentlige sfæren.

Det ser altså ut som deltakende og tilsynelatende veldig demokratiske henvendelsesformer har fått økt oppmerksomhet i enhver forstand, mens den politiske rollen til kringkastingen ikke ser ut til å ha økt tilsvarende. Det er ikke noe godt samsvar mellom økningen i offentlig eksponering av borgernes initiativer og en økning i den politiske betydningen av de offentlige arenaene og teknikkene som er involvert. Her ligger et alvorlig problem som vi ikke må overse i blind glede over at noe nytt har skjedd.

Det er faktisk i deltakerbaserte programmer at det fremste problemet med journalistenes makt kan identifiseres. På P4 gikk det i flere år et debattprogram kalt «Tvert imot». Programleder Anders Høglund mente alltid det stikk motsette av det innringeren mente, og fordi han skiftet holdning på denne måten, var det åpenbart at han ikke prøvde å være oppriktig eller konsekvent i argumentasjonen sin. Fra hans side var det hele et rent skuespill basert på at han har personlighet som yrke, og programmets formål var å underholde gjennom hissig debatt. Et program fra februar 2003 hadde som tema om det bør innføres en intelligenstest for å få lov til å få barn. Innringeren Jan er imot slik testing, og dermed er jo programlederen for. Det som så følger, er journalistisk makt i et nøtteskall. Journalisten ødelegger systematisk mulighetene for dialog dem imellom. Han avbryter, lanserer dramatiske motsetninger som det ikke finnes belegg for i det Jan sier, og forsøker ikke å følge opp tankene fra innringeren. Her er det i høyeste grad snakk om å objektivere den andre, for å følge Skjervheim igjen. Denne holdningen består i at «eg ikkje let meg engasjera i hans problem, ikkje bryr meg om det sakstilhøvet han refererer til, men konstaterer som faktum at han refererer til dette sakstilhøvet» (s. 72).

Den arenaen som nå i hovedsak blir brukt som en lekeplass for PR-kåtejournalister, kunne gitt deltakerne anledning til å møtes på samme plan, og de kunne gjort mye mer enn å leke, krangle og underholde hverandre til en høy pris. Men denne debattstilen ser ut til å være fullstendig legitimert i kringkastingen i dag. «Den som mest raffinert objektiverer den andre, er herre,» sier Skjervheim (s. 76). Før denne holdningen blir diskreditert i journalistiske kretser, er det knapt noen vits i å arbeide for større deltakelse, siden den da uansett vil bli redusert til en karikatur.

Minimumsjournalistikk

Kritikk er ikke godt nok i seg selv, og i for store doser kan den føre til handlingslammelse. Nå har jeg lagt fram noen problematiske trekk ved moderne medieatferd, men jeg har ikke sagt noe konkret om hvordan den heller burde være, og det var jo Deweys hovedoppfordring. «Det er,» sa han, «et sterkt behov for å forbedre metodene og forutsetningene for debatt, diskusjon og overtalelse. Der ligger selve problemet for offentligheten» (s. 208). Dewey mener de tilgjengelige teknologiene må undersøkes og eksperimenteres med for å komme fram til konkrete løsninger som forhåpentligvis er bedre. Offentligheten og dens teknologier blir således tenkt på som en samfunnsressurs som borgerne selv må bruke, og ikke som en eksklusiv tumleplass for produksjonsekspertene.

Hvilke konkrete løsninger bør man så satse på? Som dere har skjønt, mener jeg at radio og fjernsyn er spesielt egnete arenaer for en vitalisering av offentligheten. De er muntlige medier, og det er like sant for fjernsyn som for radio selv om fjernsynet har bilder i tillegg. Fordi de er muntlige, er de lette for borgerne å ytre seg i, fordi de er basert i hjemmet, er de lett tilgjengelige for borgerne, og fordi de har dominert det politiske og det kulturelle livet i over sytti år, gir de gode vilkår for å skape et faktisk kommunikativt fellesskap her. Problemet ligger som jeg har framhevet i at det å opptre i mediene har blitt et yrke.

For i det hele tatt å se et alternativ må man stå utenfor bransjen. Man må gjøre journalistenes rolle i offentligheten så liten som mulig, samtidig som det fortsatt finnes en organisasjon til å forvalte den omfattende borgerdeltakelsen som ville erstatte journalistenes nærvær. I en overgangsfase er det helt nødvendig at medieforskere eksperimenterer med innholdssjangre for disse mediene, fordi de bare trenger å tenke på hvilke typer av samhandling man bør dyrke, og ikke trenger å ta hensyn til markedspotensialet, kjendisstallen og den jou-nalistiske selvhøytideligheten.

«Demostasjon» var et eksperiment med likebyrdig og forsøksvis respektfull journalistikk i radio, og det ble utført ved Høgskulen i Volda i 2005. Programmene ble sendt med streaming audio på en hjemmeside på Internett (www.demostasjon.net), og de kunne således sies å ha riksdekkende distribusjon. Her var det direktesendt snakking som ble dyrket, blant annet fordi dette er en uhyre mangesidig kommunikasjonsressurs som samtidig er lett tilgjengelig på telefon, og kan formidles enkelt og billig. Ut fra mitt resonnement ovenfor måtte et slikt prosjekt foregå på en arena med nasjonal dekning, slik at det ble meningsfullt å invitere folk fra hele Norge til å delta, og slik at politiske forhold på regjerings- og stortingsnivå så vel som andre nasjonale interesser kunne diskuteres. Uten dette prinsipielle nedslagsfeltet ville en slik stasjon ha begrenset demokratisk verdi i staten Norge, selv om det raskt må skytes inn at det reelle nedslagsfeltet for Demostasjon var ytterst beskjedent.

Demostasjon forsøkte å dyrke fram mer politisk relevante snakketeknikker, i elleve programmer på ni timer med til sammen 89 deltakere. Prosedyrene var innrettet på å skape en rettferdig fordeling av taletid for vanlige borgere, som staben rekrutterte aktivt til programmene. Det fantes ikke musikk, reklame eller nyheter, bare snakking. Programvertene skulle snakke så lite som mulig. Deres rolle var først og fremst å få samtalen til å gli mellom deltakerne uten selv å levere premisser eller forandre dem.

Hver deltaker fikk omtrent fire minutter til rådighet, og var på lufta sammen med to til fire andre deltakere. Målsettingen var å skape diskusjon, ikke debatt. Diskusjon kan skilles fra debatt ved at man her må forholde seg aktivt til det de andre sier, og forsøke å føre tråden videre i samforståelse med de andre, mens debatt handler om å forsvare og forsterke sin posisjon i kontrast til andres posisjoner. Hans Skjervheim sier at sammen med den andre kan jeg vende oppmerksomheten mot saksforholdet, eventuelt ha en annen vurdering som jeg tilkjennegir, og dette vil si at jeg deltar i og lar meg engasjere i hans problem (s. 71). Så enkelt er det faktisk i teorien, men det er jo vanskeligere i praksis. Det er viktig å påpeke at en slik diskusjon ikke forutsetter at man blir enige til slutt. Målet med demokratisk dialog er ikke å oppnå en fornuftsbasert konsensus, men heller å temme potensiell fiendtlighet, sier den demokratiteoretikeren Chantal Mouffe. «De andre må ikke sees på som fiender som skal ødelegges», sier hun, «men som motstandere hvis ideer skal bekjempes – til og med heftig – men hvis rett til å forsvare sine ideer aldri skal trekkes i tvil» (Moe 2006, se også Chantal 2000). Eksperimentelle initiativer i offentligheten må være selvbevisste på dette punktet, ellers vil deres dialoger lett kunne bli preget av en selvtilfreds og politisk irrelevant harmoni.

Demostasjons prøvesendinger var ment å danne et erfaringsgrunnlag for en mer omfattende utprøving av deltakerdrevet journalistikk, som gjerne kan foregå på NRK eller en kommersiell stasjon som P4, så lenge de følger prosedyrene for jevnbyrdig og respektfull deltakelse.

Konklusjonen er gitt på forhånd

Bare en ting er sikkert, sier John Dewey: «Offentlighetens demokratiske problem kan ikke løses av dem som har skapt det» (s. 202). Det er bare å innse at journalister vil være folks fremste motstandere i kampen for å etablere et mer jevnbyrdig mediesamfunn. Journalister, kjendiser og synsere har hatt kvantitativt monopol på den offentlige sfæren i sytti år, og de kommer ikke til å gi det opp uten kamp. Dessuten vil de store eierinteressene, som i Norge er representert ved for eksempel TV2, Schibsted-konsernet, Clear Channel Communication, MTV og andre internasjonale aktører, aldri satse på noe som ikke er ment å skape profitt. (Se Marsdal og Wold 2005 og Nyre 2005a for en utfyllende kritisk analyse av disse interessene). Den gammeldagse journalistikken er således sikret en dominerende posisjon gjennom den grunnleggende strukturen på kringkastingsplattformene, autoriteten til journalister og produsenter, og de kommersielle interessene til eierne.

Men det ligger også et stort problem et annet sted. Hvis objektiveringen av borgerne i form av kommersielle deltakerteknikker skal avverges i framtiden, må grasrota organisere seg og gripe inn. Tilskuerne er borgere med rettigheter og plikter som de uansett praktiserer, det spørs bare i hvor stor grad de tenker på å bruke evnene sine som deltakere i mediene. Problemet er at følelsene på grasrota er mer preget av likegyldighet og irritasjon enn vilje til planmessig handling sammen med andre. Det er en reell mulighet for at borgerne fullstendig ignorerer deres egen mangelfulle deltakelse i offentligheten, slik at det ikke blir noen endring av maktfordelingen fra grasrota og opp.

Uansett hvor mektige mediebedriftene og deres eiere måtte være, og uansett hvor overfladiske deltakerteknikker de måtte fremby, så vil det kunne skje en verdifull utvikling hvis borgerne var villige til å ta del i radio- og fjernsynsprogrammer på fast basis ut fra deres egne sosiale og politiske behov. Folk må lære seg å bruke nye teknologier og nye programformater, kanskje særlig på Internett, og de må anerkjenne at de faktisk har et personlig ansvar for kvaliteten på den offentlige mening. Hvis man har stor personlig kontroll over kommunikasjonshandlingene sine, så har man også et stort ansvar for kvaliteten på dem. PC-er, Internett, mobiltelefon, iPod, videokamera og fotoapparat er samfunnsgoder man ikke kan bruke akkurat som man vil. Man kan ikke frasi seg ansvaret for at man bare bruker dem på en fullstendig privat og konsumorientert måte. Hvis ikke den demokratiske energien som ligger i folks intelligente, hverdagslige atferd blir utløst, så vil nye medier produsere gammeldags journalistikk til evig tid.

Litteratur

Bastiansen, Henrik Grue og Hans Fredrik Dahl (2003) Norsk mediehistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
Brüning, Jochen (2005) «Numbers, Letters, Codes. The Perspective of Cultural Techniques», foredrag ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen, 16.09.2005.
Calhoun, Craig (1992) «Introduction: Habermas and the Public Sphere», i Calhoun, Craig (ed) Habermas and the Public Sphere. Cambridge (US): MIT Press.
Dahl, Hans Fredrik Dahl (red.) (1996) Kinoens mørke, fjernsynets lys. Levende bilder i Norge gjennom hundre år. Oslo: Gyldendal.
Dewey, John (1991) [1928] The Public and its Problems. Athens: Swallow Press.
Eide, Linda og Lars Nyre (2004) Radioradio. Lyd i journalistikk. Oslo: Samlaget.
Ellis, John (1992) Visible Fictions. Cinema, Television, Video. London: Routledge.
Ellis, John (2000) Seeing Things. Television in the Age of Uncertainty. London: LB. Tauris.
Enli, Gunn (2005) «Fenomenet SMS-TV. Institusjonelle strategier og semiprivate interaksjon», i Norsk medietidsskrift nr. 2/2005. Oslo: Universitetsforlaget.
Gentikow, Barbara (2005) «Nye medier som kulturteknikker og som fora for kommunikativ handling», foredrag ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen, 12.04.2005.
Hendy, David (2000) Radio in the Global Age. Cambridge: Polity Press.
Johansen, Anders og Jens E. Kjeldsen (2005) Virksomme ord: politiske taler 1814-2005. Oslo: Universitetsforlaget.
Ling, Rich (2004) The Mobile Connection. The Cell Phone’s Impact on Society. Amsterdam: Elsevier.
Marsdal, Magnus og Bendik Wold (2005) Tredje venstre: for en radikal individualisme. Oslo: Oktober.
Moe, Hallvard (2006) «Lidenskap som politikkens drivkraft. Et intervju med Chantal Mouffe», i Norsk medietidsskrift, nr. 2/2006.
Mouffe, Chantal (2000) «For an agonistic model of democracy», i The Democratic Paradox. London: Verso.
Maasø, Arnt (2002) Se hva som skjer! En studie av lyd som kommunikativt virkemiddel i TV. Oslo: Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.
McLuhan, Marshall (1994) [1964] Understanding Media. The Extensions of Man. Cambridge: MIT Press.
Nyre, Lars (2003) Fidelity Matters. Sound Media and Realism in the 20th Century. Volda: Høgskulen i Volda.
Nyre, Lars (2004) «Mediumteori», i Norsk Medietidsskrift nr. 1/2004. Oslo: Universitetsforlaget.
Nyre, Lars (2005a) «The Broadcast Public and Its Problems», paper til den 17. Nordiske medieforskerkonferansen i Aalborg, 14.08.2005.
Nyre, Lars (2005b) «Minimum Journalism. Procedures for equal participation in an experimental mass medium», paper til The First European Communication Conference i Amsterdam, 26.11.2005.
Nyre, Lars og Markus Appel (2006) «Accountable Media Participation. Opinions about the value of increased participation among ordinary citizens», paper til konferansen The Impact of the Internet on Mass Media in Europe i Delphi, 27.04.2006.
Rasmussen, Terje (2002) Nettmedier. Journalistikk og medier på Internett. Bergen: Fagbokforlaget.
Skjervheim, Hans (1996) [1957] «Deltakar og tilskodar», i Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug.