Amplifon. På sporet av et mer intelligent radiomedium
Amplifonprosjektet består av empiriske sonderinger i retning av et nytt radiomedium som anvender de beste av de digitale mulighetene. Prototypene vi lager er basert på klassisk radiojournalistikk, men vi anvender lokasjonsorientering, sosiale medier-interaksjon og intelligent brukerprofilering, og vi henvender oss først og fremst til folk som bruker øretelefoner i bymessige omgivelser. Amplifon kan tenkes å være et eksperimentelt radiomedium som eksisterer parallelt med tjenester basert på DAB-distribusjon.
I rapporten presenteres to enkle prototyper på lokasjonsorienterte radiomedier med tilpasset innhold. Det dreier seg om et dokumentarisk mediedesign for folk som går rundt i et urbant sentrum, og et nyhetsorientert for folk som drar med kollektivtransport mellom sentrum og forsteder. Prototypene blir testet ut i Bergen og Vestlandet for øvrig av en tverrfaglig forskningsgruppe (1), og det gjøres iterasjoner i 2014 og 2015. Amplifon skal videreutvikles til også å inkludere sosiale medier-interaksjon og intelligent brukerprofilering.
Navnet ”Amplifon” er ment å være fremmedgjørende, slik at man ikke tenker for konkret på det nåværende radiomediet når man forholder seg til vårt prosjekt.”Ampli” kommer fra latin ‘vid, rommelig’, og benevner det som angår utstrekning, utvidelse eller forsterkning. ”Fon” kommer fra gresk ‘lyd’ eller ‘språklyd’, og benevner i vår tid hovedsakelig lydteknologier som telefon, mikrofon og saksofon. Begrepet “amplifon” antyder prosjektets målsetning om å forsterke folks opplevelse av meningsfull mediert lyd i hverdagen.
Mediedesign
Prosjektets overordnede metode kan kalles mediedesign (se Fagerjord 2012; Nyre 2014). Dette er en samling av metodiske ressurser fra både informasjons- og medievitenskap, og man kombinerer interaksjonsdesign, programmering og innholdsproduksjon for å konstruere prototyper på nye medier. Disse prototypene blir testet på brukere som representerer både bransjen (journalister, produsenter, etc) og vanlige mennesker som er ment å bruke det nye mediet i dagliglivet. Mediedesign er en akademisk tilnærming med strenge krav til systematikk, dokumentasjon og målrettethet.
Kulturen for eksperimentell utvikling er mye sterkere i mediebransjen enn i medieforskningen, men utviklerne jobber ofte intuitivt, og uten metodiske refleksjoner eller dokumentasjonskrav. Store bedrifter prøver gjerne ut fullt fungerende applikas-93 joner, mens et lite gründerfirma baserer seg mer på skisser og storyboards som viser hvordan en fysisk prototype ville fungert. Dette kan kalles en teknologisk sondering. Nå for tiden er det stadig vanligere med slike “lean”-tilnærminger, der man prøver ut konseptet for innovasjonen tidlig i prosessen. Dersom konseptet ikke fungerer er det letter å skifte retning på utviklingen, og man taper ikke så mye penger. Dette blir også kalt “fail fast”-metoder. (Sharp et.al. 2007).
Amplifonprosjektet består så langt av to beslektede sonderinger kalt medium A og B. De er basert på forskningsdrevet undervisning, og konstruert av elleve studenter på et bachelorkurs ved Universitetet i Bergen kalt ”Journalistiske mobilapplikasjoner” (2). Selv om studentene lagde to ulike medier, så var sentrale deler av utviklingen lik for begge. Programmeringen er basert på utviklerspråkene HTML, CSS, Javascript og jQuery Mobile. De to prototypene kan aksessere sensorer i mobiltelefonen, der særlig GPS-posisjon, høyttaler, mikrofon og touchpanel er viktig. Google Maps API ble brukt til å kunne spille av lydfiler når brukeren nærmer seg en gitt lokasjon som er spesifisert i koden. Det grafiske designet var ganske minimalistisk for begge prototypene, med en logo, liste over lydfiler, og kartvisning av lytterens posisjon. Lydinnholdet ble produsert med universitetets opptaksutstyr, og i tillegg ble det laget musikklister på Spotify og YouTube.
Sondering i to retninger
Medium A ble kalt “Ny i Bergen”, og er orientert mot Bergen sentrum. Du blir geleidet gjennom det historiske sentrum av Bergen, og får dokumentarisk kunnskap om byen fra både fortid og nåtid. Musikken er tilpasset temaene.
Figur 1. Nedslagsfeltet til medium A. Tegning ved Stig Hovlandsdal Øvreås.
I dette mediet er det radioreportasjer med høye produksjonskvaliteter (Hedemann 2006; Poulsen 2006), lydeffekter og kompleks miksing. En kvinnestemme forteller, mens et underliggende lydbilde bygger mer eller mindre humoristisk opp under historiene. De tar blant annet for seg Fisketorget, Teateret, Bergenhus Festning og Fløyen. Reportasjene ligger ute permanent, og det bygges opp et arkiv eller reservoar av historier og musikk. Dette delprosjektet er knyttet til allmennkringkastingsidealet opplysning, som også har nedfelt seg i digitale initiativ som Wikipedia og andre dugnadsprosjekt for folkeopplysning. Disse reportasjene er ment å føre til innlevelse fra lytteren, og egner seg godt til å bli lyttet til i øretelefoner med aktiv støyreduksjon. Opplevelsen av fortid og historie blir presumptivt sterkere dersom lydene fra nåtiden blir borte.
Figur 2. Nedslagsfeltet til medium B. Tegning ved Stig Hovlandsdal Øvreås.
Medium B ble kalt “Railio”, og er orientert mot de nabolagene som Bybanen i Bergen kjører gjennom. Det presenterer nyheter og aktualitet for deg som sitter på Bybanen til eller fra sentrum. Nyheten er alltid ferdig fortalt før du skal gå av, på grunn av GPS-synkronisering, og musikken er tilpasset tid på dag og humør. Programmet består av nyhetsbulletenger og reportasjer, jingler og musikk. Nyhetene har overskrifter som: “Byparken: Bussjåfør siktet for uaktsomt drap” og “Brann Stadion: Kampdag”. Det journalistiske innholdet er relevant på et hyperlokalt nivå, noe som inkluderer politiske beslutninger på bydelsnivå, sosiale og kulturelle hendelser på grende- og gatenivå, og hendelsesnyheter helt ned på meter-nivå hvis temaet er av offentlig interesse. Railio er knyttet til allmennkringkastingsidealet ”informasjon”, der borgeren får muligheten til å informere seg om politiske og andre saker som er relevante for å utøve rollen som samfunnsdeltaker på en god måte. Når det gjelder brukersituasjonen er det ikke like viktig for medium B at lytteren bruker øretelefoner med aktiv støyreduksjon. I motsetning til medium A vil den typiske lytteren trolig være atspredt, siden han eller hun trolig er på vei til eller fra jobben, og trenger å forholde seg mer aktivt til omgivelsene. Vanlige små øretelefoner vil være gode nok for Railio-konseptet.
Hva har vi lært så langt?
Lag journalistikk til et hyperlokalt nedslagsfelt. Radiomediet har alltid hatt sterk tilknytning til et lokalt nedslagsfelt, men geo-lokasjon og informasjon fra akselerometer og kompass kan gi lytteren en sterkere og nærmere opplevelse av innholdet. Dette kan gjøre informasjonen mer verdifull for brukeren, og skape en sterkere følelse av å delta i en lokal offentlighet, i ditt eget område. Folk har kunnskap om hvor det er god utsikt, dårlige butikker, bilkjøring, sykkelruter, sportsarrangementet, etc. Alt dette har potensiell offentlig interesse.
Produsér lyden for øretelefoner. Radioens lydlige kommunikasjon har alltid hatt sterk emosjonell og sosial påvirkning på lytterne. Nå er mulighetene for kvalitetslyd større enn noensinne. Men for at radio skal være bare lyd i 2014 må man tenke omtrent slik Twitter gjorde da de baserte seg på å bruke bare 140 tegn. De kunne jo ha valgt enhver annen konfigurasjon av innhold. Det er ikke teknologisk påkrevd å kommunisere bare i lyd, men det kan gjøres frivillig fordi radioen har demonstrert at det fungerer bra for offentligheten. Radioens viktigste bruksområde kan ikke lenger defineres til å være kjøkken, bad og bil, men gangveier, bygater, busser og tog. Da må man satse på de som lytter i øretelefoner mens de farter omkring i hverdagen sin.
Lag prosedyrer for innringing. Det er enormt fordelaktig for mulighetene til deltagelse at en mikrofon ofte er koblet direkte til øretelefonene, og ellers er lett tilgjengelig når man bruker smarttelefon. Det er lettere enn noen sinne for en radioredaksjon å være i direktekontakt med lytterne sine. Joggeren som ser noe rart kan når som helst ringe inn og bli et vitne. Noe av den sosiale energien som går til Facebook kunne med fordel bli kanalisert inn i hyperlokale samtale-baserte offentligheter. Her er det et rikt råmateriale for verbal deltakelse, og ingen grenser for hva slags formater man kan prøve ut.
Test kunstig tale. Det ville også være interessant å utforske bruk av kunstig tale i radio, både for å spare penger og for å tilføre genuint nye funksjoner. Teknologien for å konvertere mellom tekst og tale blir stadig mer tilgjengelig, og har blitt anvendt blant annet av radiogründerne Capsule.fm. De har laget en app kalt “The Early Edition”, der skriftlige nyheter, værmeldinger etc. blir presentert med kunstig tale-stemme (http:// early.capsule.fm). Det finnes også en lignende nyhetstjeneste i USA med navnet Newsbeat (http://newsbeat.me).
Brukerdatabase og redaksjonell profilering. I radio kan man også lagre brukerinformasjon etter samme modell som Facebook og andre sosiale medier. Målet er å finne ut mest mulig om hver enkelt brukerens atferd og smak ved å spore alle tillatelige informasjonstyper, inkludert GPS, hva man hører på, hvor man er, etc. Utifra slik informasjon kan redaksjonen programmere et tilbud. Sagt på en annen måte blir radioen prediktiv, og foreslår innhold for deg ut i fra ditt tidligere bruksmønster. Klarer man å kombinere alle disse utviklingslinjene i ett prosjekt vil man trolig komme på sporet av et mer intelligent radiomedium enn vi har nå.
Konklusjon
Vi har lært at det er krevende å produsere innhold ut fra det tradisjonelle samfunnsoppdraget om å informere, opplyse og underholde i nåtidens mediesamfunn. De digitale mulighetene på internett og mobil gjør at medieinnovasjonen spriker i alle retninger. Amplifonprosjektet begrenser seg til å være radio, og til å ønske å gjenskape allmennkringkasternes tradisjonelle offentlighet i et samfunn der mobilen og de sosiale mediene preger landskapet.
Amplifonprosjektet lager prosedyrer som utforsker allmennkringkastingens idealer om kvalitetspreget, tillitvekkende innhold med stor grad av borgerdeltakelse, og det gjøres for mobiltelefonen, med signaldistribusjon med mobildata og wifi, og med utforsking av brukerprofiler, lokasjonstjenester og intelligente lydlige funksjoner. Dette prosjektet vil trolig være mer bærekraftig for samfunnet på lang sikt enn DAB-satsningen, som bare viderefører tradisjonell radiojournalistikk på en ny plattform.
Noter
- Gruppen består av Lars Nyre og Bjørnar Tessem fra Universitetet i Bergen, Jon Hoem og Johannes Mario Ringheim fra Høgskolen i Bergen og Jørgen Lyngvær fra Høgskolen i Volda.
- Våren 2014 var Lars Nyre kursleder, Eirik Stavelin og Kjartan Michalsen underviste i programmering og design, og Stein Unger Hitland i lydteknikk. Studentene var Mari Anvik Berg, Jarand Boge, Morten Dahle, Øyvind Hjartnes, Darko Mrdalj, Petter Omdal, Eileen K. Osmo, Ørjan Blytt Polden, Karoline Erstad Raudstein, Kamilla Svendsen og Joakim Vindenes.
Litteratur
Burns, M. & N. Brügger (eds.) (2012) Histories of Public Service Broadcasters on the Web. Berlin: Peter Lang.
Eide, L. & L. Nyre (2008) Radioradio. Lyd i journalistikk. Oslo: Samlaget.
Fagerjord, A. (2012) ”Design som medievitenskapelig metode”, Norsk medietidsskrift nr. 3/2012.
Hedemann, B. (2006). Hør og se. En håndbok i bildeskapende radio. Fredrikstad: IJ-forlaget.
Nyre, L. (2008) Sound Media. From Live Journalism to Music Recording. London: Routledge.
Nyre, L. (2014) ”Medium design method” i Journal of Media Innovation 1(1).
Poulsen, I. (2006) Radiomontagen og dens rødder: Et studie i den danske radiomontage med vægt på dens radiofoniske genreforudsætninger. Frederiksberg: Samfundslitteratur
Sharp, H., Y. Rodgers & J. Preece (2007) Interaction Design. Beyond human-computer interaction. Chichester (UK): John Wiley & Sons.
Åberg, C. (2012) Radioanalysis. Att undersöka radions lyssnare och program. Lund: Studentlitteratur.