Til toppen

Medieforskaren som teknologisk determinist


Denne teksten vart fyrst publisert i . Emnet er , , sjangeren er og publikasjonsåret er .


Medieutviklinga er hypergira, og medieforskarane hjelper til å halda den slik. Karl Marx sa at «religion er opium for folket». Makthavarar på 1800-talet tente på at vanlege menneske engasjerte seg i religion, for då vart dei åtspreidde og protesterte mindre mot den urettferdige ressursfordelinga dei var offer for. Nye medier er notidas opium, og medievitaren er ein gatelangar.

Fyrst vil eg seia noko om journalistane sin måte å snakka om mediene på. Mediene trenar opp folk til å bli mediekonsumentar. Omtrent alt innhaldet er støttande til nye medier og alle dei kommersielle initiativa på mediemarknaden. Anders Giæver skreiv for eksempel ein nesgrus anmeldelse av iPad II i VG, basert på store offer. «Nærmere ti timer i kø, fordelt på fem grytidlige morgener, tok det før VGs utsendte endelig kunne sette fingrene i den nye utgaven» (VG, 25. mars 2011). Også den statlege institusjonen NRK promoterer nye medier, med Eirik Solheim som fremste talsmann i NRK Beta og ulike teknologimagasin på TV2.

Gjennom denne begeistringsjournalistikken gjev mediene folk inspirasjon til å fordjupa seg sterkt og oppriktig i noko som (tilfeldigvis) ikkje utfordrar nokonting, men som berre flyt med i straumen av opplevingar. Dei utgjer nettopp det opiumet som tidlegare var religion, og som gjer folk einsidig opptatt av noko meir, utan heilt å kunna gjera greie for kvifor det er så viktig. Det er velkjent at folk seier dei er ’avhengige’ av mobiltelefonen, eller av å sjekka Facebook.

Medievitarane er for så vidt uskuldige i denne retorikken, i hvert fall er den utanfor vår kontroll. Men det er vanskeleg å hevda at medievitskapen generelt utgjer ei motmakt til begeistringsretorikken.

Det følest som at medievitarar no jevnleg inntek posisjonen som teknologisk determinist, ofte også i ugjennomtenkt form. I sin korte faghistorie har medievitskapen tradisjonelt vore svært sensitiv nettopp for teknologisk determinisme, og forskarar har vore opptatt av å ikkje havna i denne posisjonen. Den tida er over. Medievitaren sine offentlege analysar av sosiale medier, mobilapplikasjonar, og andre nye medier ber preg av fleire trekk som er typisk for deterministisk tenking.

’Det går ikkje an å vera i mot utviklinga’. Det er jo berre slik den er, og då er det viktig at me i det minste prøver å forstå den. Mediene sin dominerande verkemåte blir alltid presentert som noko uungåeleg, ja noko som uansett er sosiologisk interessant. Teknologiutviklinga kan forklarast utifrå trendar og mentalitetar, og gjennom alle forklaringane framstår den som noko naturleg og attråverdig.

Medieforskarane er i likskap med journalistane også begeistra for det som skjer. Det er viktig for karrieren å ha greie på nye medietrendar. Dei fleste medievitarar er early adopters. Me utmerkar oss med ein ny dippedutt på seminaret, og det er endå betre hvis du er den fyrste til å ha kjøpt den nye versjonen av noko. Dei mest sofistikerte i Apple-eliten kjøpte seg sjølvsagt iPad med ein gong den kom i 2010, og smugla den heim på flyet frå New York. I ledige stunder forskar me litt på nye brukartrendar også.

’Nokon annan ville jo sagt det same hvis ikkje eg gjorde det, så difor kan eg like godt gjera det’. Journalistar ringer ofte til medievitarar og spør om utviklinga av nye medier. Statstilsette forskarar har eit sterkt krav på seg om å formidla, og det gjev dessutan god personleg utteljing. Dermed svarer forskaren velvillig på enkle, deterministiske spørsmål frå journalisten, og utfordrar ikkje premissa for spørsmålet med teknologikritiske perspektiv. Då ville journalisten berre ringt til ein annan forskar som snakkar meir forståeleg.

Alternativet er å dyrka fram ein meir skeptisk, kritisk haldning til medieteknologiane. Hans Skjervheim skilte mellom overtalaren og overtydaren. Overtalaren kan skriva flammande begeistra analysar av einkvar teknologi, og står i motsetnad til overtydaren, som innbitt og med samanpressa munn brukar dei same samfunnsmessige kriteria for sin teknologianalyse år etter år, og ikkje let seg vippa av pinnen av at touch screen-teknologien har kome til verda.

Problemet dreier seg ikkje berre om kva slags teknologiteori medievitaren presenterer i offentlegheita, men også om kva slags konkret teknologibruk som kan anbefalast. Med ein gammaldags metafor kunne eg seia at medievitaren må vera ein avhaldsperson; ein som går cold turkey og verkeleg lærer seg kva slag funksjonar mediene har, og kva av dei som er verdifulle nok til uansett å fortena begeistring.

Medieforskarens omgang med teknologiutviklinga kan ikkje vera sofistisk, den må vera gjennomtenkt og overtydande. For at dette skal gå an må den reelle, samfunnsmessige verdien av kommunikasjon vera målestokken. Dersom du klarer å formulera den reelle verdien, så kan du koma til å oppdaga at den vert disponert feil i nokon medieteknologiar, og at den aktuelle teknologien bør ha ei radikalt anna form i versjon to (ikkje berre større skjerm).

Vårt fag manglar ein spesiell type forskarar: konstruktøren. Så lenge teknologiutviklinga er hypergira vil den mest verdifulle kompetansen vera å kunna designa konkrete løysingar, og difor må medieforskarane også vera programmerarar, designarar, etc. For tjue år sidan var det viktig at medievitaren også var deltakar i medienes debattfora, no er det viktig at me er deltakarar i nye mediers fødsel.

Dersom ei slik problematiserande haldning spreidde seg i journalistikken og blant folk flest så ville sterke økonomiske krefter (Apple, Google, Samsung) bli bekymra, for den kunne jo ført til svekka salg av dippeduttar. Dei kreftene som tener på at medieutviklinga fortset å vera hypergira vil justera opp begeistrings-retorikken endå eit hakk, og fortsetja å bedøva oss med den.